Store Norske Ingeniørarbejder

Tunhøvddammen 75 av den art, at mange vil huske den for levetiden. Selv om ikke noen satte livet til, var det et par ganger ikke så langt fra. Når isen var dårlig om høsten og våren hendte det rett som det var, at hestene kjørte i, ja passagerene med. Isen var undertiden så dårlig at man måtte sitte med bena op på sledekarmen for ikke å bli våt. En hest som kjørte med lass kom i tåken ut av ruten og havnet i en råk. Det blev dens bane. Den samme skjebne holdt på å ramme en av ingeniørene, idet han ved juletider skulde kjøre over Tunhøvd. I snestormen kjørte de ut av veien og viste til slutt ikke hvor de var. Ut på natten kom de heldigvis frem til en sæter nedi dalen, hvor de kom sig inn og derved berget livet. Når termometret — hvad der hendte — sank under 30 og nærmet sig 40, var det håpløst å sitte med ansik? tet vendt mot snoen. Da var det ofte ikke annet å gjøre enn å snu den ryggen og overlate til hesten å finne veien. Fot. XXIV vil gi leser en et inntrykk av hvor* ledes husene kunde ises ned deroppe ved anlegget. Vin? den kommer farende fra fjellvidden innenfor, uten å ha noe til å hindre sig, og biir fabelaktig sterk. Under senk« ningsarbeidet i Øygardsoset om vinteren måtte der set* tes op skjermer for å skaffe læ mot den isnende sno. Når vinden kom fykende nedover den brede fjorden, måtte den presse sig sammen for å slippe gjennem det trange passet hvor dammen blev bygget, og følgen var at hastigheten blev meget stor, hvilket følgende op le; velse vil vise: Der hvor flomløpet på dammen nu er, var der under en stor del av anleggstiden en 50 meter lang stillasbro. En dag det blåste verre enn verst var overingeniøren, K. Baalsrud, ute på broen med en opsynsmann, som fikk ordre til å efterse, og i tilfelle forbedre, fester og for« ankringer. Baalsrud gikk derefter tilbake til kontoret. Ikke før var han kommet inn, før opsynsmannen kom* 11 — Brochmann.