Store Norske Ingeniørarbejder

V ordentlig verdifullt, men det ligger i periferien av det egentlige ingeniørarbeide. Når en kraftstasjon skal overleveres, et skib gå prøves tur, en fabrikk feire et jubileum, en bro tas i bruk, en vei åpnes for trafikken, eller en dam utsettes for vann* trykket, holdes der gjerne festlige tilstelninger, med ta« ler og smukke ord i pressen, ledsaget av portretter av direktør N. N. og overingeniør P. P. Hvor er da man« nen som gjorde beregningene, fikk de gode idéer, ledet arbeiderne når vanskelighetene tårnet sig op? Tar han imot en velfortjent hyldest? Er han tilstede? Nei, han sitter begravet i beregninger til et nytt arbeide, eller er oppå et øde fjell ved nye anlegg, eller han er — ar? beidsløs. I alle tilfeller er han fullkommen ubemer= ket, og det faller hverken festkomitéen eller presse eller, allerminst, ham selv inn å gjøre refleksjoner i den anledning. «Den ukjente ingeniør» er det også som har med ar? beiderne å gjøre, direkte. Det er han som deler strabas? sene med dem på anleggene, som forklarer tegninger og gir anvisninger på verkstedene. Og det ma ikke glem« mes, det er forståelsen av arbeiderne som skal til, nar et ingeniørarbeide, som skal utføres i metall, i sten, i betong, eller hvad det nu er, skal bli godt. Og den unge, ukjente ingeniør husker enda tydelig tiden han selv var arbeider, verkstedsåret; derfor kan han også med en vel anbragt spøk eller en treffende bemerkning løse konflikter som, ved det høitidelige grønne forhånd* lingsbord i hovedstaden, kunde føre til kamper av store dimensjoner. En ingeniør, som skal ha med ars beidere å gjøre, må være mannfolk med ben i nesen,