Store Norske Ingeniørarbejder

Tunhøvddammen 79 øverste etas je kjørte man inn cementen — efter at den var prøvet og kontrollert på alle måter — og i tredje etasje sand og pukksten. Fra beholdere kom så disse ingredienser ned i blandingsmaskinene som var i gang dag ut og dag inn. Fra blandemaskinene fylltes betong« massen i kibber som blev ført inn under på traller og derefter av en kabelkran til der hvor massen skulde støpes ned mellem forskallingene. Kabelkranen hadde ett fast og ett bevegelig tårn, kunde bære 3 tonn og hadde en spennvidde av 240 meter. Det faste tårn var 24 me? ter høit, mens det bevægelige var 17 meter. På grunn av at det ene tårnet kunde beveges 31,5 meter langsefter elven, kunde man rekke alle steder som var nødvendig, så det hele gikk med maskinkraft. Pukkstenen fikk man ved å sprenge kult i fjellet oven« for, derfra blev den ført til knusemaskinen og derfra på spor inn i blandingsmaskinens silo. Som man vil innse var det hele et meget stort maski* nelt anlegg, hvor en hel rekke forskj ellige ting måtte gripe inn i hverandre på den riktige måte. Den 1ste mai 1916 begynte hovedstøpningen med to skift — natt og dag. Hadde det fått fortsatt som det begynte, med en produksjon av 2 500 kubikkmeter pr. måned, hadde dammen blitt raskt ferdig, men så begynte de ulems per som stod i forbindelse med verdenskrigen å gjøre sig gjeldende. Cementfabrikkene hadde vanske« ligheter med å levere det de skulde, Statsbanene klarte ikke å skaffe jernbanevogner nok, og eftersom anleggs? tiden skred frem, blev der periodevis mangel på så å si alt hvad der trenges til et anlegg: Ingeniører og ar« beidere, cement, benzin, smøreoljer, jernbanevogner, gummi, trekuli, mat, tobakk og så videre i det uendelige, og anleggstiden blev av denne grunn forlenget med to år, og det hele selvfølgelig meget fordyret, idet alle priser steg og lønningene med. I 1919 hadde man streik