Store Norske Ingeniørarbejder

138 Store norske ingeniørarbeider ning så sent som i 1845, og når Welhaven i stumpefeiden beskylder Wergeland for å havne i rennestenen, så har dette ord rennest en en langt værre betydning enn nu» tildags. Rennestenene var nemlig ganske enkelt byens kloakker, og de gikk enten midt i gaten eller på hver side. Der tømte konene ganske rolig -— ja, noksagt. Det var byens vannlednings*inspektør som kom med dette radikale forslag i 1843, og den nedsatte komité av gode borgere fant, at ihvorvel de ikke hadde noen tro til at byen trengte kloakker, så var det i alle tilfeller et forsøk verdt, og forsøket blev så utført med Brogaten, som fikk en overmuret kloakk. «Forsøket» falt gunstig ut, man opdaget at det var bedre å ha «rennestenen» ute av syne og — lukt, og man begynte litt efter litt å omdanne de mange bekker som fra Aker strømmet gjennem hovedstaden til overmurte kloakker. Herfra fløt de ut i Akerselven, i Alnaelven eller rett ut i det indre havnebasseng. I 1859 og 1878 blev byens grenser utvidet og man fikk da inn i byen en spredt bebyggelse med et uforholds» messig stort gatenett, som praktisk talt ikke var for? synt med kloakker. I løpet av kort tid måtte derfor byen gå i gang med anlegget av et stort antall kloakker, som av økonomiske grunner måtte utføres så billig som mulig, og førtes ad korteste vei ut i nærmeste bekk, el» ven eller havnen. Efter hvert som bebyggelsen tiltok, og der blev anlagt flere og flere kloakker til de åpne bekker, blev disse mere og mere uhumske og til slutt måtte man gå til å bygge hvelv over dem, slik at de blev hovedkloakkene, og byen opdelt i distrikter med. hovedavløp gjennem hver sin gamle bekk. Bisletbekken, sum munner ut i Pipervika ved Honnør? bryggen, blev således overhvelvet i 1857 og i 1872 på== begyntes overhvelvingen av Filipstadbekken, eller som den den gang kaldtes, Incognitobekken. Stadsingeniør ren fremhever i sin betenkning at bekken nu er så fors