Store Norske Ingeniørarbejder

146 Store norske ingeniørarbeider Man benyttet da følgende fremgangsmåte: Med en cementkanon, et instrument som sprøiter cementen ut under meget høit trykk, blev fj ellet, efter at det var renset for alle løse smådeler, belagt med et tynt skikt av cement og sand, halvdelen av hvert. På dette blev der smurt et stoff som går under navn av «Bitumen? lakk» en opløsning av asfalt i norsk terpentin, hvor efter man støpte ut med betong av god kvalitet. Til slutt blev tunnelen muret ut med hårdbrente norske klinker og alle fuger omhyggelig cementert igjen. Tverr» snittet var da cirkelrundt med diameter 1,6 meter. Vitsen ved denne fremgangsmåten er den: Ved den første påsprøitning under meget høit trykk (7 kg. pr. kvadrat centimeter) tettes alle små sprekker i fj ellet, slik at vannet ikke får komme til. Det er dog bare en midlertidig foranstaltning, for alunskiferen vilde snart ha ødelagt dette tynne skikt. Bitumenlaget går snart over til ren asfalt, når terpentinen er fordampet, og asfalt er meget motstandsdyktig mot syrer, og danner herved et syrefast beskyttelseslag mellem fjellet og be* tongen, derfor kunde man nu trygt støpe betong på. Man har en rekke slike beskyttelsesstoffer, men de fleste kunde ikke anvendes her da de utvikler giftige gassarter som vilde gjøre det farlig for arbeiderne i det lukkede tunnelrum. Da man begynte å nærme sig Prinsensgate blev der passet meget nøe på. Ingeniørene ventet nemlig her å treffe på gamle vulkanske ganger, hvilket i regelen også er ensbetydende med å treffe på vannårer. Ganske rik> tig, på det sted man ventet kom man inn i en slik erup? tiv gang (Menait), og vanskelighetene fikk nu en annen og farligere karakter. Det før omtalte undergrunnskart, utarbeidet av ingeniør Large, viste at der foruten en dyprenne henimot Johanneskirken også gikk en dyp? renne bortover Øvre Slottsgate, med en avstikker op* over mot Stortingsbygningens nordøstre hjørne. Tun»