Store Norske Ingeniørarbejder

160 Store norske ingeniørarbeider elektroder, carbid, elektriske apparater o. s. v. Til be? driften hører gode verksteder, hvor der kan utføres litt av hvert, og som litt av et kuriosum kan nevnes at en av de elektriske lokomotiver, som drar transporttogene på den lille banen fra tresliperiet til losseplassen ved Hitterdalsvann, er laget på Tinnfoss, hvad den mekani* ske del angår. Det er også planer for fremtiden om atter å gå i gang med tilvirkning av papir, en vare som ligger godt an i Norge, hvor vi selv fremstiller råstoffet, tre* massescellulose. Allsidighet og elastisitet, det er det karakteristiske ved Tinnfos. Det er lett å forstå, at der har står en enkelt personlighet ved roret, ikke en tungvint og mannsterk administrasjon. På fot. LX vil man få et godt inntrykk av den nye kraftstasjonen, der den ligger nedenfor fordelingsbassen* get ved Holtakanalens endepunkt. I byggemåten kan man si dette anlegg, med sine 30 meters fallhøide danner en slags mellemform mellem de to hovedtyper som er skildret i andre kapitler i denne bok, høitrykksanlegget i Høyanger og lavtrykksanlegget ved Solbergfoss. Som man ser på billedene, kommer vannet ned fra forde? lingsbassenget i rør, riktignok korte og forholdsvis me? get tykke rør. På billedet ser man bare tre rør, idet det fjerde, av plasshensyn, er anbragt under overløpet. Hver av rørene fører ned til hver sin Francissspiral« turbin, som utvikler 6 000 hk. Selve kraftstasjonen er bygget i en slags borgstil, med tårn og murkroner. I annen etasje er transformatorene anbragt, og herfra føres den elektriske energi ut under forskjellige spens ninger til forbruksstedene. En del av kraften leies bort til Skiensfjordens kommunale kraftselskap, resten brus kes til Tinnfossfabrikkenes egen produksjon. Det ene? ste som kan innvendes mot kraftstasjonen — sett fra forfatterens standpunkt — er at dens turbiner er tyske! Følger vi ledningene og transportbanen fra Kraftsta* s jonen nedover langs elven kommer vi efter en liten