Store Norske Ingeniørarbejder

En norsk maling 171 de forstod straks at denne opdagelse var av meget stor rekkevidde. De røde farver har et begrenset forbruk og hører til de billigste farvestoffer; derimot har de viktig= ste hvite farver en meget utstrakt anvendelse, ikke bare til hvit maling, men også i blanning, eller «brukket», som det heter i malerssproget, til alle lyse, kulørte malinger. Det årlige verdensforbruk var således beregnet til hen* imot 600 000 tonn hvitt pigment. Betydningen av denne nye opdagelse kan man tenke sig når man er opmerksom på, at der inntil da bare var anvendt to hvite mineralfarver. Disse var blyhvitt, som hadde vært brukt gjennem mere enn to tusen år, allerede av de gamle egyptere, og sinkhvitt, som ennu ikke har vært anvendt i hundrede år. Løsningen av det problem: å skape et nytt, hvitt farvepigment, som var de hittil kjente overlegent, og på en billig måte, åpnet muligheter for en verdensomspennende storproduksjon. For moderne kjemikere, som disse to, var det en smal sak å fremstille titansyre av ilmenitt i laboratoriet, men å finne den rette måten, d. v. s. den måten som kunde la sig overføre til en økonomisk fabrikas jon, det var en ganske annen sak. Det lå naturligvis nær å tenke på en kombinasjon med den elektriske jernfremstilling, hvor malmenes tungsmeltelighet ikke lenger spilte den rolle, som den hadde gjort for engelskmennene. Ved å be? handle malmen i en elektrisk ovn, fikk også professor Fårup og dr. Jebsen et utmerket jern, og i slaggen hadde de titanforbindelsen, som det nu gjaldt å utvinne titans oksydet av. Men dette viste sig dessverre umulig å gjennemføre på en økonomisk måte. Der måtte finnes andre utveier. Mens det i laboratoriet lykkedes forholdsvis snart å fremstille et titanoksyd, som viste sig å ha ganske useck vanlige egenskaper som farvestoff, voldte arbeidet med å finne en økonomisk fabrikas jonsmetode store vanske» ligheter. På denne tid var det at Det norske A/S for 23 — Brochmann.