Store Norske Ingeniørarbejder

Tunhøvddammen 69 er der mange av — tæret op betongen og ødela dam« mene. Nu er det sant at vannet kan tære betongen, og man må være meget forsiktig med at sanden, som be* tongen dels består av, er fri for skadelige syrer, men det. er ikke så galt som mange trodde: at nu kom snart den ene dam, snart den annen, til å ramle ned! En gravita« sjonsdam vil over hodet ikke ramle ned eller feies vekk av strømmen, men den kan, hvis der er feil i den, lekke noe ganske voldsomt, og må da selvfølgelig repareres, hvilket er en stor og kostbar affære. Når flommen biir så stor at dammen ikke kan holde tilbake mere vann i reguleringsbassenget, må selvfølge« lig det overskytende få slippe ut på en eller annen måte. Derfor anordnes på alle dammer et flomløp. På Tun? høvddammen er hver åpning 10 meter lang og der er fem åpninger. De kan avstenges ved hjelp av såkalte nåler, som kan støtte sig til betongbroen som går over. Fot. XXVII viser flomoverløpet i virksomhet, og det er jo et overmåte praktfull syn. For at ikke den fossen som opstår skal ryste hele dammen for meget, er der laget en pen avrunding både oppe og nede, så at vannet av« bøies gradvis. Når Noreanlegget er füllt utbygget med alle aggregater, kommer dette flomløp forholdsvis sjeh den til å brukes. Det ideelle er selvfølgelig at der aldri slippes ut en dråpe, men at den innestengte vann« mengde akkurat går med til å jevne ut vannmengden året rundt. Så nøie kan man dog ikke beregne det. Værgudene er lunefulle, og selv om der en tørr sommer ikke kommer til å slippe ut noe, kan flomløpet tenkes å være jevnlig i virksomhet en regnsommer med sterk snesmeltning. Man har dessuten to tappeløp til ordinært bruk, mens man har et helt nede ved foten av dammen til hel uttap? ning i tilfelle man skulde tørlegge den — ved repara? sjoner og eftersyn. På fig. 7 ser man et snitt gjennem det nedre tappeløp, med sin varegrind og avstengnings?