Norges Malerkunst I Middelalderen
Forfatter: Harry Fett
År: 1917
Forlag: Alb. Cammermeyers Forlag
Sted: Kristiania
Sider: 256
UDK: st.f. 75(48) Fett
Søgning i bogen
Den bedste måde at søge i bogen er ved at downloade PDF'en og søge i den.
Derved får du fremhævet ordene visuelt direkte på billedet af siden.
Digitaliseret bog
Bogens tekst er maskinlæst, så der kan være en del fejl og mangler.
anden side den romerske høvedsmand
Longinus, hedendommens repræsen#
tant, han som blev seende ved Kristi
blod, og som lever i kunst og legende
paa sin replik: «Vere filius Dei erat
iste». Motivet fortsætter i følgende
halvmedaljoner: Ved siden av Paulus
staar den blinde beseirede jødiske sys
nagoge, ved siden av Petrus den seis
rende kristne kirke. Arbeidet er holdt
i ultrasmarineblaa og røde toner. Over
de store figurer er en holdning, som
peker mot tidens største kunst. Det
brutte over synagogen, det seierssikre
over kirken er uttalt paa en enkel, helt
monumentalt virkende maate.
Paa et meget feilfuldt latin, som
viser, at vor maler ikke var geistlig, har han, sandsynligvis efter en optegnelse, han eiet,
längs billedets kant sat et leoninsk heksameter, som kan oversættes saaledes:
Han, du paa billedet ser, er hverken Gud eller men’ske.
Baade men’ske og Gud er han, som billedet viser.
Samtidig med at kunsten netop i denne tid frigjør sig mere og mere fra geistlig#
heten, saa finder man ogsaa spor til en begyndende specialisering. Det er de kunst#
neriske laug, som vokser frem. Den kirkelige kunstner var langt mere alsidig end den
verdslige. Selvfølgelig tok denne utvikling mot kunstens specialisering lang tid, men
vi ser ved Henrik III’s hof først omtalt Odo av Westminster og hans søn Edvard. Efter alt
at dømme har de været kunstledere i større stil med utdannelse som guldsmede. De utførte
en række malerier, men fra 1240#aarene gik kongen mere og mere over til at la William
av Westminster utføre de rene male#
rier i sine slotte. Han synes udeluk#
kende at ha været maler i mere speciel
forstand. Noget av det samme kan
tænkes at ha været forholdet mellem
Ulvik# og Kinsarvikmesteren. Kin#
sarvikmesteren virker i høiere grad
som maleren, specialisten, ikke blot
ved farverne, men der er ogsaa en
ganske anden monumentalitet over
hans figurer. De synes tænkt for
større flater, likefrem med monumen#
talkunst for øie. Man kan forstørre
disse billeder, og de vil bevare hele
sin holdning, næsten vinde paa det.
Kirken og synagogen saavelsom apost#
k£u£K3
Djævelens fristelse.
Kristina=psalteret.
Kgl. Bibl., Kbh.
34