Store Norske Ingeniørarbejder
Forfatter: Georg Brochmann
År: 1926
Forlag: Gyldendal - Norsk Forlag
Sted: Oslo
Sider: 182
UDK: 624
Med Illustrasjoner Og Karter
Søgning i bogen
Den bedste måde at søge i bogen er ved at downloade PDF'en og søge i den.
Derved får du fremhævet ordene visuelt direkte på billedet af siden.
Digitaliseret bog
Bogens tekst er maskinlæst, så der kan være en del fejl og mangler.
74
Store norske i n g e n i ø r a r b e i d e r
en stasjon på Bergenbanen, som hadde forbindelse med Tunhøvdfjordens nordre ende ved en 30 kilometer lang transportvei. Denne veien måtte påkostes meget og være underkastet et meget godt tilsyn og vedlikehold, for å kunne klare transporten med lastebiier, men disse utlegg kommer jo også distriktene til gode.
Fra nordenden av fjorden og ned til anlegget måtte transporten foregå med lektere om sommeren og kjø« ring over isen om vinteren. Det kunde synes å være kostbart å gå i gang med slikt som her skal til — kais anlegg, kraner o. s. v., men det måtte man ha allikevel, fordi sandtransporten måtte foregå på fjorden fra sands taket ved Bustrøm, ca. 6 km. ovenfor anlegget. At det ikke var småtteri som blev transportert «sjøveien» viser følgende tall: I årene 1915—19 blev der kjørt op til nordenden av vannet ca. 16 600 tonn med anleggsvarer, vesentlig cement, hvorav over halvdelen med hest. Der# til kom transporten over Tunhøvdf jorden av 5 000 tonn huggen sten til å dekke dammens luftside med, og ca. 30 000 kubikkmeter sand fra Bustrøm.
«Flåten» bestod av to motorslepebåter og tre jerns lektere med 500 tonn lasteevne og dessuten fire motors lektere. De siste blev bygget av tre ved selve anlegget, så man måtte drive på med skibsbygging også! Den største av motorslepebåtene blev også bygget ved an* legget, så man kan forstå at skibsbyggeren, C. Løvås, hadde nok å bestille. Båttransporten pågikk hver som* mer fra begynnelsen av juni til ut i november.
Resten av året blev mennesker og varer kjørt over isen med leiede hester. Og det var ikke spøk, mangen en gang! Man må huske på at Tunhøvdfjorden ikke lig? ger langt fra Hardangerviddas høifjellsslette, og det var langt frem til civilisasjonen — 50 km. over isen og lande? veien ned til Nesbyen. Det som om sommeren var den rene lystreise, med motorbåt over vannet og bil nedover Rukkedalen, var om høsten, vinteren og våren en reise