Store Norske Ingeniørarbejder

82 Store norske ingeniørarbeider med Hjuksabroen skal vi forsøke å danne oss et inn* trykk av hvordan slike broer biir til, og hvorfor de bygs ges slik. Det er selvfølgelig ikke utslag av artistisk trang hos ingeniøren når han bygger en bro som denne, men når den allikevel ferdig fremtrær som en skjønnhetsåpen? baring, så er det fordi vi her, som så ofte ellers, støter på den lov at det hensiktsmessigste er det vakreste. Opgaven som forelå da Statsbanenes Brokontor skulde begynne planleggelsen for broen var denne: Over en liten elv, som renner i bunnen av en dyp og bred kløft, skulde gå en bro i over fem og seksti meters høide over dalbunnen. Man undersøkte som vanlig en rekke forskjellige alternativer, og man var foreløbig blitt stående ved at den skulde bygges som stenbro med et midtspenn på 75 meter. Når broen aliikevel blev bygget av stål, kom det av at det hastet med å få den ferdig, da Bratsbergbanen blev besluttet i 1913 av Stor* tinget og den skulde være ferdig i løpet av kort tid, nemlig til våren 1916. Det viste sig forresten også at det var vanskelig å få brukbar byggesten på stedet. Det billigste stålbroalternativ viste sig å være en fakk? verksbro med brobanen liggende på toppen bestående av tre spenn, på to fakkverkspilarer med et midtspenn på ca. 40 meter. Når heller ikke dette alternativ blev utført, kom det av at man var redd for å feste pilarene på det uregelmessige og bratte fjell. Til slutt blev man stående ved den plan som er vist på billedet. Den øver? ste del av tegningen viser et snitt av delen ved bro« stedet, mens broens konstruksjonsledd er antydet, den nederste viser fundamentenes plasering sett ovenfra. Som man ser går der en bue over hele dalen fra so? lide fundamenter — vederlag — på begge sider. På toppen av buen ligger selve brobanen og mellem den og buen går der støtter som holder den oppe. Fra veder* lagene og til «land» føres brobanen videre på «pendel«