Store Norske Ingeniørarbejder

90 Store norske ingeniørarbeider dun var på plass, kunde man reise første søilepar, klinke fast tverbærere og langbærere i brobanen og, når det var gjort, flytte kranen et dobbeltfelt frem. Så brukte man kranen til å få ut næste dobbeltfelt i buefakkverket og støttet det op med barduner, hvorefter man kunde reise søilepar nr. 2 o. s. v. Som man vil se av fot. XXX kommer bardunene mere og mere skråt des lenger man rykker ut på broen, og følgelig kunde de til slutt ikke gjøre noen nytte. Fra 4de søilepar og utover brukte man derfor ikke barduner og de siste fem buefelter blev bygget ut fritt. Endelig kom det spennende øieblikk da undergurtene i buefakkverket fra begge sider møttes midt over av» grunnen. For riktig å forstå hvor nøiaktig buene måtte være oplagret for å få det til å stemme, kan leseren foreta følgende lille, enkle eksperiment. Ta en almindelig linjal og sett den med enden mot bordkanten, slik at den ligger godt an. Ta så en knappenål og stikk under på den ene siden av anlegget og legg merke til hvor be? tydelig linjalens andre, fri ende svinger ut. Forholdet var her nogenlunde det samme. De to halvdeler av broen måtte møtes slik at man slapp gjenking, for alle naglehuller var boret ut på forhånd, så det var ikke mange millimeter å gå på. Stor var gieden da det viste sig at det samvittighetsfulde og gode arbeide hadde fått sin lønn: Det klaffet på millimeteren! Nu tror leseren kanskje at det bare var å klinke sam? men broen og gjøre den ferdig. Nei, så enkelt er det ikke. Hadde man f. eks. klinket broen sammen en dag det var sprengkoldt, så vilde der opstå meget farlige spenninger i broen på en varm dag. Da hele broen da vilde utvide sig vilde den forsøke å «sette rygg», kan? skje så voldsomt at ett eller annet vilde springe. Den samme skandale vilde man ha om man hadde naglef broen sammen en riktig het sommerdag. Når det da