Store Norske Ingeniørarbejder

MørkfosssSolbergfoss^anlegget 97 ningstallet, og desto sværere og dyrere biir maskineriet. Norge har nettop den fordel, som vannkraftsland, i at våre fall gjennemgående er høie, mens vannmengden er forholdsvis liten. Slike fall er lettere å bygge ut, og biir billigere pr. hestekraft. Man kan ikke sette noen bestemt grense mellem hvad som er høitrykksanlegg og hvad som er lavtrykks* anlegg, hvad selve fallhøiden angår, men man retter sig her efter den anvendte turbintype. Ved anlegg, hvor man lar vannet synke i trykkrør eller i trykktunneler, for ved foten å la vannet snøres sammen til en fors holdsvis meget tynn stråle med meget stor hastig* het, en stråle som virker direkte på skovler som står langs kanten av et feiles løpehjul, har man høitrykks? turbiner eller Pelton?hjul; mens man ved store vann? mengder og mindre fallhøide bruker lavtrykksturbiner, hvis virkemåte skal beskrives senere. Der eksisterer selvfølgelig også mellemformer. Efter det som før er fortalt om utviklingen av Oslos elektrisitetsforsyning kan det kanskje vekke en viss forundring å høre at byen allerede i 1906 innkjøpte fosser i Giommen. Det var Vittingberg—Halfredsfos* sen og Solbergfossen, som begge ligger nedenfor Gioms mens utløp av Øieren. Den foss, som Giommen danner idet den renner ut av Øieren — Mørkfoss — var imidler? tid innkjøpt av staten, og da Oslo skulde begynne ut« byggingen av sine fosser opstod det spørsmål, om det ikke vilde være klokt å bygge ut alle disse fosser og stryk ut under ett. Teknisk sett vilde da utbyggingen måtte skje på den måten at man demmet op Giommen nede ved Solbergfoss — ca. 5 kilometer nedenfor ut* løpet — og så høit at vannstanden steg til jevnhøide med Øierens vannspeil, så at man fikk ett samlet fall,