Store Norske Ingeniørarbejder

98 Store norske ingeniørarbejder hvori alle de mellemliggende fosser og stryk forsvant. På den måten vilde man opnå å få en samlet fallhøide på 22 meter ved Solbergfoss, den samlede fallhøide på hele strekningen. Selv om dette var realisabelt, rent teknisk sett, kom nu den formelle vanskelighet at det øverste vannfall eiedes av staten, og de nederste av kommunen, og man behøver ikke å kjenne stort til offentlig administrasjon, for å vite at der da opstod en floke, som ikke var så lett å løse. Efter lange underhandlinger og viderværdig* heter blev partene i 1916 endelig enige om at de skulde bygge i fellesskap, og der blev nedsatt en byggekomité bestående av representanter både fra stat og kommune. Oslo kommune hadde da allerede avholdt en inter* nasjonal ingeniørkonkurranse om den beste tekniske løsning av fellesutbyggingen, og 1. premie blev vunnet av den norske ingeniør Johan W. Sohlberg, sammen med en tysk professor i vannbygging, Holz. Om den arkitektoniske utformning av kraftstasjonen blev der også avholdt en arkitektkonkurranse, som blev vunnet av arkitekt Bredo Greve, Norges tekniske Høiskoles arkitekt. Da Sohlbergs plan var gjennemgått av en norsk og en svensk ekspert, som gav den sin fulle tilslutning, var man heller ikke i tvil om at saken var i de beste hender, og ansatte Sohlberg som overingeniør ved anlegget. Der blev oprettet et stort ingeniørkontor i Oslo, som imidlertid ikke bare fikk med fellesutbyggingen av Solbergfossen å gjøre, men også blev satt i gang med å projektere og anlegge fjernledningene inn til Oslo, transformator stås joner o. s. v. Da Sohlberg fikk nok å gjøre ved dette kontor inne i byen, ansatte man en overingeniør til å drive selve anlegget ute ved fossen, og i 1919 overtok den unge høiskoleingeniør A. Ber« dal denne ansvarsfulle stilling.