Store Norske Ingeniørarbejder

MørkfosssSolbergfosssanlegget 113 foretar sig de underligste ting, mens blågrønne gnister hvisler om ham. Det som virker mest forbløffende er vel den ting at han kan bruke høispenningsledningen til trådløs telefonering, snakke med Tøien stasjon i Oslo og derfra endog bli koblet inn på byens lokal* nett! Den strøm som generatorene gir fra sig har en spen* ning av 10 500 volt. Nu lønner det sig ikke å sende strøm med så «lav» spenning den lange vei til Oslo, for desto høiere spenning man har, desto tynnere lednins ger kan man klare sig med. Derfor biir strømmen som sendes til Oslo «optransformert» når den går fra genes ratorene. Den passerer da en hel del vindinger om en jernkjerne og «inducerer» derved vekselstrøm i en ans nen ledning som også er viklet om jernkjernen. Når den andre ledningen har seks ganger så mange vindins ger biir spenningen 6 ganger høiere, altså i dette tilfelle går den op til ca. 60 000 volt, samtidig går strømstyrken ned til sjetteparten, det er derfor man kan klare sig med tynnere ledning, for ledningens tverrsnitt avhenger bare av strømstyrken. En slik jernkjerne med vin din« ger kalles en transformator, og så enkel er dens virke« måte, hvilket ikke forhindrer at den er overmåte van? skelig å fremstille, krever en høit utviklet verksteds* teknikk. Solbergfossen sender nu strømmen til Oslo i seks led* ninger til Tøien transformatorstasjon, og der «ned« transformeres» den på lignende måte, for til slutt å gå inn i Deres og min leilighet som «almindelig» veksels strøm på 220 volt; smutter inn i våre lamper, farer gjennem våre ovn er, kokep later, strykejern og krølb tangvarmere, bringende lys, varme og hygge overalt. Dette er det tyvende århundredes eventyr, det mo« derne Norges store vidunder. Den lampe som lyser over Deres hode nu (hvis De bor i Oslo eller omegn) får kanskje sin energi fra Solbergfoss, kanskje fra en