Store Norske Ingeniørarbejder

112 Store norske ingeniørarbejder med, så vil ingeniøren, som kjenner dem, straks høre hvad som er på ferde; der er en lyd som forteller ham alt, akkurat som spebarnets klynking forteller moren hvad som er i veien. Når vi nu tar oss en tur rundt i stås jonens mange rum, synes vi kanskje at ingeniørene har vært svært flotte med plassen. Vi kommer f. eks. inn i en stor sal (fot. XLI) hvor der ikke fins annet enn et stort stativ med blaa, røde og hvite stenger, noen blanke kobbers klemmer og sorte ebonithåndtak. Farvene på ledning gene hører vi betyr fasene, man må således aldri koble sammen en blå med rød ledning, de har forskjellig fase, vekselstrømmen i dem varierer ikke samtidig på samme måte. På veggene er der noen store påskrifter som forteller at her har vi SYSTEM A, SEKSJON 2 og slikt. For den besøkende betyr dette ingen ting, men for fagmannen gir de füll oplysning. Bare han ser bok# stavet A så vet han at det er 60 000 volt spenning på ledningene med de muntre farver og en plakat med påskriften: LIVSFARLIG HØISPENNING gir også legmannen en følelse av at den gode plass er berettiget. Her må være pinlig orden, lys og god plass. Her kan en uforsiktighet eller feiltagelse bety døden for den som begår den, en forveksling kan medføre store øde« leggelser. Det er staten og Oslo kommune som eier Solbergfoss og det er oss alle det går ut over, hvis her gj øres en feil. Det er så stille og lyst i det store værelse, intet å se, intet å høre — og dog vet vi at der går ti tusener av hestekrefter gjennem ledningene! I andre rum finner vi at der står SYSTEM X eller SYSTEM Y på veggene. Da får vi høre at det ikke er füllt så farlig. Her er 10 000 voltsbryterne, de som diri? gerer strømmen til Askim. En elektroingeniør kan gjøre rene trolldomskunster her på sine spesielle enemerker. Han kobler, bryter og