Store Norske Ingeniørarbejder

122 Store norske ingeniørarbeider I løpet av kortest mulig tid skulde nu Øren planeres, fundamenter støpes, byggesten tilvirkes, vegger mures og støpes til kraftstasjonen og fabrikkene, der skulde skapes en hel by av kontorbygninger og varelagre, rørs gaten skulde gj øres klar til Øreanleggets utbygning, og under alt hurumheiet skulde der skaffes boliger for ar« beiderne og alt som dermed stod i forbindelse. Samtidig skulde vannbygningsingeniørene og deres folk gå i gang med reguleringsarbeidene i høifjellet. Den gangen var der ingen arbeidsløshet i Norge, og den største vanskelighet man hadde til å begynne med var å skaffe nok arbeidere. I Oslo blev der oprettet et slags hvervningskontor, og fra dette sendtes inn til Sogn alt som var å få tak i, noe utvalg var der ikke tale om. Det første som måtte gjøres i Høyanger var da å skaffe hus til alle disse folk, og da arbeidsstokken hur? tig vokste til 1 500 mann, måtte man i skyndingen klare sig med provisoriske saker. Der blev således bygget et uhyre telthus av lekter og pressenninger, som blandt arbeiderne gikk under det betegnende navn: «Zeppelk neren». Her lå femti mann anføttes på flatsenger like på gulvet. Det var en meget uensartet masse disse arbeidere, som nu fyllte den trange Sognedalen med høirøstet livs? utfoldelse. Det var søgninger og sønnfjordinger, som hadde gått fra gården for å tjene penger, det var pro* fessjonelle anleggsarbeidere av den typen som man kun ser ved slike store anlegg — selve kjernetroppene, de tungt bevebnede hopliter. Men der var også gateslusk og annet mindreverdig materiale. Men den selsomste kontingent var nu allikevel den fra Amerika. De hadde fått fri reise til Norge mot å forplikte sig til å være seks måneder på anlegget. Av de seksti mann som anlegget blev beriket med på denne måten var der én som holdt kontrakten, en gammel hvithåret herre, som engang i sin omflakkende tilværelse hadde vært