Store Norske Ingeniørarbejder

Den norske aluminium 121 Nede på Øren (se fot. XLIII) lå der i 1916 noen naust og et par små bondegårder, og på toppen av moréneresten på den ene siden dalen ligger Hålands« gårdene, hvor der skal ha vært bebyggelse helt siden sagatiden. Til denne idyll kom den nye tid. Først opmålingsfolk, som kartla Øren, hvor den nye fabrikkbyen skulde reise sig, fjellsiden ned gjennem hvilken trykkrørene skulde henge, vannene og elvene innover viddene på høifjellet i miles omkreds, hele nedslagsdistriktet til de vassdra* gene som har sine utløp i Høyanger, Øre^elven, som først skulde utbygges, Siplo* og Jetlandselven, som der* efter stod for tur, og Daleelven, det feiles avløp for el« vene gjennem Eriksdalen og Gautesdalen. Navnene på vannene, slik som de ligger strødd i fjellsøkkene inn« over vidden, virker på en som gufs fra breer og øde, norsk høifj ell: Blåvatn, Kallosvatn, Høgs vatn, Bræ vatn, Trollebotten, Bergsteinskvia . ..! Men tross sine romans tiske navner er de norske fjellvann av den største prak? tiske betydning for vår vannkraft. Ved å utnytte dem, regulere dem som bassenger for vannet, er det at Nor» ges vannkraft opnår sin største fordel, den å være jevnt ydende hele året rundt, i motsetning til f. eks. den frans ske vannkraft, som for en stor del er sesongbunden. Efter kartografer og hydrologer kom dampbåtladnin* ger inn til Høyanger med kontorfolk og arbeidere, bygge* materialer, cementtønner. Liv og leven kom inn i bygs den, snudde opned på hele idyllen. Høyangbønderne, som hittil hadde skrapet sammen et levebrød av sine magre gårdsbruk og fisket på fjorden, solgte gård og grunn og la om driften til kaffeservering og losjigiving, døtrene på gården kastet riven og blev kokker i braks kene, som reiste sig som paddehatter på en regnværs^ dag. Alt var tilsynelatende i vill opløsning, den ord* nende hånd er ikke så lett å få øie på i begynnelsen ved slike anlegg, men den er der!