Store Norske Ingeniørarbejder

120 Store norske ingeniørarbeider dessverre avskåret fra å komme mere inn på dem. Vi må nøie oss med å konstatere at da verkene i Høyanger stod ferdige til å begynne produksjonen var råstoffet fra Frankrike blokert. Man kunde synes at den glim? rende bedrift, å utbygge anlegget på halvannet år, hadde vært forgjeves. Så galt var det dog heldigvis ikke. Dels hadde man den fordel å ha utbygget anlegget til en for* holdsvis meget billig pris pr. hestekraft, og dessuten kunde kraften anvendes til annen elektrokjemisk in du« stri. I en fart opførtes på Høyanger tre karbidovner og en elektrisk masovn, og et år drev man en forholdsvis lønnende fabrikasjon av karbid og elektrojern. Først i 1920, da høikonjunkturen sang på sitt siste vers, var de politiske vanskeligheter overvunnet og alu* miniumsfremstillingen kunde begynne. Vi må nøie oss med disse antydninger om vanskelig* hetene ved startningen av Norsk Aluminiumindustri og gå over til helt hjemlig grunn — en trang avdal i bun? nen av en av Sognefjordens armer, Høyanger. For dem som ikke kjenner Sogn og forholdene der av selvsyn, vil et billede som fot. XLVI gi et visst begrep om det sted hvor den moderne storindustri nu skulde startes. Sams menstøtet mellem norsk avdalsidyll og moderne indu» stri er ofte blitt skildret i norsk literatur — både i dra= matisk og episk form. Motsetningene kan ikke tenkes mere tilspisset enn de var her. Høyanger er mest å likne med en vettes øksehugg i fjellmassen, eller kanskje klubbeslag gir et bedre billede, for dalen har Udform. Landverts forbindelser med utenverdenen står utenfor de praktiske muligheters grenser, men en dyp og isfri fjord har alle dager vært det udmerkede adkomstmick del, farbar for selv de største lastebåter hele året rundt.