Store Norske Ingeniørarbejder

Den norske aluminium 123 prest. Resten rømte litt efter litt, uten at man led noe nevneverdig tap av den grunn. For dette var ikke den del av «vår egen stamme» som har gjort Norges navn kjent og aktet i det fremmede — det var skrap. Noe av det første som skulde til var naturligvis å etablere en transportvei fra anlegget nede på Øren og op til fj ellet. Langs rørgaten blev der anlagt en decau« villebane (se fot. XLV) hvor trællene blev trukket op av et spill oppe i lien, man anla også en kabelbane som kunde bringe materialene rett op. Men før man kom så langt måtte en hel del materialer bæres på ryggen op fjellsiden, og til det arbeidet hadde man et utvalgt gjeng med sønnfjordinger. Det fortelles, og skal være sant, at flere av disse karene klarte å bære 100 kg. på ryggen op den hengbratte lien, til en høide av 4—500 meter over havet. Til drift av kabelbaner, sandblanningsmaskiner og annet gikk man straks i gang med å bygge et lite provisorisk kraftverk fra hvilket der strakte sig led? ninger over hele det vide anleggsområde. Mens selve den store kraftstasjon og fabrikkbygningene blev støpt i betong, blev boliger og andre mindre hus muret op av såkalte Rex^sten, sten laget på stedet av sand og cement. Der trengtes i det hele tatt en masse sand, og et mål for anleggets dimens joner har man i det, at bare i sand* taket arbeidet i den travleste tid ikke mindre enn 80 mann. For tunnelanleggene og damarbeidene på høifjellet blev der naturligvis også bygget brakker og ingeniør? boliger, og heroppe førtes da i anleggstiden et eien« dommelig liv av hårdføre menn fra alle landets kanter — det typiske anleggsliv med alle dets strabasser og særmerkte gieder. Det var selvsagt mest virkelige an? leggsarbeidere, kjernetroppene, som var deroppe. Mange av brakkene lå så isolert fra utenverdenen at det var næsten en dagsmarsj fra Høyangerøren, og turen 17 — Brochmann.