Store Norske Ingeniørarbejder

Oslo kloakkanlegg 147 nelen gikk med andre ord gjennem en fjellrygg som adskilte to dyprenner. Professor Vogt, den verdens« kjente ekspert i slike saker, hadde erklært at dypren? nene var fylt med bløt lere som i bunnen nærmest må kalles lerblannet vann . Man kan tenke sig hvad det kunde føre til om disse «dyprenner» blev tappet for sitt vann: En rekke av Oslos mest kjente bygninger vilde slå sprekker og synke sammen i likhet med hu? sene i Welhavensgate, og meget store verdier stod føls gelig på spill. For å undgå disse kalamiteter var det at man bestemte sig til å utføre tunnelen videre som en trykklufts? tunnel. Het må vi stanse et øieblikk og gjøre os klart hvad en trykkluftstunnel egentlig er for noe. Prinsippet er dette: Man sørger for at der i tunnelen hersker et så stort overtrykk at det holder vannet tilbake fra å renne inn i tunnelen. Man kan tenke sig forholdet omtrent som om man vilde stikke en utett gummislange ned i vann. Den vilde da fylles efterhånden. Men hvis man blåste akkurat så meget luft i slangen at det innvendige dige trykk tilsvarte vanntrykket, vilde der ikke komme vann inn i den. Princippet er forsåvidt meget enkelt, men den praktiske utførelse støter på mange vanske« ligheter, som vi skal komme tilbake til senere. At dette prinsipp ikke stod så helt klart, selv for de gamle erfarne formenn i kloakkvesenet, vil fremgå av følgende samtale, som førtes mellem overingeniør Hart? vig og en formann fra Nordland, hans gamle medarbei^ der gjennem mangfoldige år. Det var en dag man holdt på å støpe inn slusen til trykklufttunnnelen, at den erfarne hedersmann kom hen til chefen: — E’ det saint, insenør Hartvig, at du vil sæt’ tun? nellen under sterk lufttrøkk innaføre denne jerngreia,. for å holle væk vatne fra tunnellen? 20 — Brochmann.