Store Norske Ingeniørarbejder

148 Store norske ingeniørarbeider Jo, det stod ikke til å nekte. — Du Hartvig, æ ska je dei et godt råd, æ, du ska it gjør det, for det går it det, s jer du. — Hvorfor ikke det da? — Jo, s jer du, æ ha drivi mæ tunnella i Sulitjelma og æ ha vært ute for lufttrøkk, æ! Egong var æ oppe på fjelle i Sulitjelma, og det var eit lufttrøkk så sterkt, at æ kun’ it stå opreist, men — fjellbækkan, dem rain lika godt nerover fjelle, så du sjer at lufttrøkke hat it nå med vatne å gjør. Æ vil bare je dei et godt råd, æ Hartvig, stopp me dettan, du får it nå glæe a det skjøn* ner du, for vain rænn, å stort lufttrøkk det e’ det, Harts vig! Den samme misforståelse som denne hedersmann gjorde sig skyldig i, er det nok mange som gjør, selv om de ikke betror sig til overingeniøren om det. At der er sterkt lufttrykk i et lukket rum vil ikke medføre at det blåser, der er like stille, men det trykk som luften øver på vegger, gulv og tak, og på de mennesker som er der# inne med, tiltar inntil det punkt er nådd, at bekkene holdes i sjakk og ikke har overtrykk nokk ti lå la sitt vann renne inn i tunnelen. Nu, for å utføre et slikt anlegg i praksis må man for det første ha et middel hvorved man kan stenge tun« nelen lufttett, dernæst må man selvfølgelig ha luftfor? lettende maskiner, kompressorer, som kan sende luften inn i tunnelen som en sykkelpumpe sender den inn i en gummislange. Men det er ikke nok. Man må sørge for at det går an å komme inn i tunnelen og komme ut av den uten å slippe luften ut. Man må med andre ord ha et slusekammer, hvor man, når man skal inn, gradvis biir utsatt for et økende lufttrykk, inntil det er så stort som trykket i tunnelen, hvorefter man kan gå inn i den. På samme måte når man skal forlate tunnelen, da må man gå ut i slusekammeret og lukke døren til tuns