Store Norske Ingeniørarbejder

Norsk jern 163 var der andre, rent metallurgiske forhold, som var det avgjørende. Litt efter litt avlurte man prosessen dens hemmeligheter, og man kom til resultater som kan høres helt paradoksale ut! For å nevne ett av dem: Det viste sig, at når man anvendte den fineste, mest svovlfri koks, fikk man et jern, som var ubrukelig på grunn av sitt altfor store innhold av svovl, en av de skadeligste be? standdeler i jern, men brukte man koks av den dårlig? ste, mest svovlholdige art, fikk man første klasses, svovl« fritt jern! Paradoksen kan altså formes slik: Desto dår« ligere koks, desto bedre jern! Det nye ved den elektriske jernsmeltning er naturligs vis den ting at den elektriske strøm kommer inn, og med den forhold og prosesser som virket helt fremmed og tildels helt uforståelige på metallur ger som hadde sin erfaring fra de gamle jernverk, hvor kullet leverer både energien og reduks jonsmi diet. I 1913 blev der produsert 5 000 tonn rujern av ujevn kvalitet, men først i 1914 var det at det seige arbeide fikk sin belønning: Fra dette år kunde der ved Tinfos Jernverk leveres en hvilkensomhelst jernkvalitet efter forhåndsanalyser og i industriel målestokk. Men i 1914 kom jo også krigen, og nye vanskeligheter, av en ganske annen art, tårnet sig op for det norske jern. Elektrodene hadde man før innført fra utlandet, nu blev det bratt slutt med det. Med ganske proviso? riske anordninger klarte allikevel Tinfos Jernverk å fremstille elektroder nok til eget bruk, ja man kunde endog hjelpe andre. Nu er der en rasjonel fabrikasjon av elektroder, ved en fabrikk som er tilknyttet de øvrige Tinnfoss*anlegg, men som vi ikke skal komme inn på her. Krigen kunde utvilsomt ha medført store økonos miske fordeler for bedriften. I utlandet, særlig i Dan? mark, var der et stort og stigende behov for elektrojern, nettop av den glimrende kvalitet, som Tinfos Jernverk kunde levere. Det så nu lyst ut, jernverket kunde med 22 — Brochmann.