Store Norske Ingeniørarbejder

170 Store norske ingeniørarbeider Rægefjord blev da nedlagt, det blev ikke mere av jerns malmeksporten, som så mange hadde satt sin lit til. Dette metallet titan, som spilte en så sørgelig rolle for oss dengangen, fortjener litt nærmere omtale. Man skal si om det at det er like lite kjent som det er ut? bredt i naturen. Rent, metallisk titan er den rene sjel* denhet, og har ingen anvendelse, men titanforbindelser spiller en viss, om enn meget beskjeden rolle i den kje? miske industri. De største titanmalmleier man kjenner er i U. S. A., Kanada, i Australien og Afrika, på Ceylon og Java. I Europa finnes den viktigste form, ilemenit* ten, kun i Skandinavien og i Ural. I Norge finnes den, sammen med jernmalm, langs hele kysten fra Kragerø til Hammerfest, og blev nærmest betraktet som en for* urensning, en skadelig bestanddel av jernmalmene. De mest titanholdige malmer er dem vi nettop har omtalt, de ved Egersund. I 1908 begynte den norske kjemiker, senere professor ved Norges tekniske Høiskole, dr. P. Fårup, å arbeide med problemet: Utnyttelse av den titanholdige jerns malm. Han fant da at de jernholdige titanforbindelser, som han fikk ved røstning, viste sig å ha gode farve? egenskaper, og han fremstillet farvepulvere, pigmenter, i forskjellige røde nuanser, som alle viste sig å ha god dekkskraft, når de utrørtes med olje til maling. Ut på høsten 1909 var arbeidet kommet så langt at det kunde være verdt å prøve mulighetene for en fa« brikkmessig fremstilling av slike røde farver. På dette tidspunkt kom der istand et samarbeide mellem Fårup og ingeniør, dr. Gustav Jebsen, et samarbeide som i høi grad skulde vise sig å være fruktbringende. Mens fabrikas jonen av de røde farver viste sig å by på slike tekniske vanskeligheter at fabrikkmessig frem* stilling ikke lønnet sig, fant de to kjemikere under sitt arbeide at den titanoksyd, som var i malmen og som i ren tilstand er hvit, hadde en usedvanlig dekkskraft og