Store Norske Ingeniørarbejder

En norsk maling 173 og malt dette ut på bretter til prøve, viste det sig, efter et par ukers forløp, at farven blev gråbrun, for så igjen, efter en måneds tid, å bli hvit. En annen gang fikk man et snehvitt pigment, som blev utrørt med olje. Efter ukers forløp stod malingen like hvit som den første dag, farven var altså stabil, men hadde en kjedelig egenskap, som man ikke hadde regnet med — den tørket overs hodet ikke! I den form var altså pigmentet ubrukelig. Kun den som har satt hele sin kraft inn på løsningen av et problem vil kunne forstå den spenning hvormed kjemikerne imøteså resultatet av prøvene, og den seiers# giede de fylltes med da de var kommet frem dit de vilde! Som en kjemMngeniør engang uttrykte det: Det å behandle kjemiske apparater er som å spille på violin, en liten forandring kan medføre at den rene tone, som skal falle inn, kan forvandle samspillet til en stygg dis? harmoni, ødelegge det hele! Det var først efter inngående undersøkeiser og om? fattende prøver at man til slutt mente å ha betryggende grunnlag for å gå over til industriell fremstilling. En prøve, som der stod respekt av, fikk man da Stadion i Oslo i 1915 blev malt med den nye maling, som fikk navnet «Titanhvitt», fremstillet på Lysaker. Den nye norske maling var et faktum! Til industriell utnyttelse av erfaringene blev så dannet Titan Co., A/S. Selska# pet sikret sig de store titanmalmgruper på Vestlandet, hvor den grupedrift som engelskmennene hadde forlatt i Rægefjord blev gjenoptatt, utvidet og modernisert. Efter lang leting fant man de beste betingelser for et fabrikkanlegg i Fredrikstad, på de store områder som byen hadde reservert industrien på dommens venstre side. Her, ute på den flate øren utenfor Gamlebyen blev fabrikkanlegget bygget, og under store vanskeligheter, da byggeperioden strakte sig gjennem de siste krigsår. Tross de omfattende forsøk og forberedelser som var gjort, undgikk man heller her de vanskeligheter, som