Store Norske Ingeniørarbejder

174 Store norske ingeniørarbeider alltid vil optre ved en ny industri, og det var først efter en tid at det lykkedes å fabrikere en farve, som holdt mål med det kjemikerne hadde foresatt sig den skulde være. Nu gjaldt det å innføre det nye stoff på verdens# markedet, overbevise den store verden om at der i det lille Norge var opstått et ny tt hvitt pigment med epoke* gjørende egenskaper! Allerede i 1917 hadde man nyt? tiggjort sig den betydelige praktisk^videnskapelige erfa* ring som var samlet i Amerika om farvestoffer. Dette skaffet et grunnlag for å kunne bevise titanhvittens overlegenhet. Det viste sig også videre, at under kris gen hadde amerikanerne ofret meget arbeide på det problem å lage hvitt titanpigment, om enn på helt andre måter. Der blev nu inngått et samarbeide med amerikanerne under gjensidig utnyttelse av hverandres erfaringer. Idag fabrikeres der derfor titanhvitt i Amerika efter norske metoder, mens nordmennene på sin side, utnyt« ter de amerikanske erfaringer på det rent farvetekniske område. Dette samarbeide har vært til giede og gavn for begge parter. Vi skal nu følge produksjonen fra grubene, hvor mal* men brytes, til det ferdige produkt, som går ut av fa= brikken. Vi begynner ved anleggene ved Rægefjord. Malmen brytes, dels oppe i dagen, dels i sjakter og stoller, hvorfra den på traller føres til opberedningsverket. Her biir malmen pulverisert og «vasket». Det siste fore« går på den måten, at malmen behandles med vann, som skyller bort de lette bergartene, som ikke har noen nytte. Der brukes også magnetisk separasjon, hvor den magnetiske jernmalm biir trukket ut. Fra opberednings« verket biir malmen ført på en 7 km. lang jernbane ned