Store Norske Ingeniørarbejder

En norsk maling 175 til sjøen, hvor malmen lagres. Fot. LV viser anleggene hvor malmen styrtes ned i skibene, som fører dem til Fredrikstad. Med dem kommer vi da til selve fabrikken. Malmen tas ut av lasterummene ved hjelp av gripere og bringes på tippvogner automatisk inn på lagret. Den er pulverformet og kulisort, og det er underlig å tenke på at dette stoffet skal bli et av de hviteste man kjenner. Kullene losses på lignende måte, mens svovlsyren trykkes med pressluft gjennem rørledninger direkte fra lekterne op i noen store jerntanker. Det første som nu gj øres med malmen er at den går gjennem en tørkeovn, med automatiske transportmidler bringes den så gjennem møller og inn i fabrikken, hvor den blannes med svovlsyre. Efter behandling med svol= syren og ophetning, passerer massen en rekke kar, og til slutt har svovlsyren forbundet sig med titanet og jernet til en helt klar opløsning, som nærmest har blek? kets farve! Nu kommer et ledd i prosessen hvor vi må lukke våre øine og ikke se for meget, da den er en av titanfabrik? kens hemmeligheter. Her er det at det store under foregår: Inn renner en sort veske, ut kommer en hvit, og denne forandring skyldes bare ophetning! Nu gjelder det å bli kvitt alle de uvedkommende stofs fer som jernsulfater og syre. Nettop denne del av fa? brikasjonen er det kanskje som har voldt ingeniørene mest hodebry, men så er også denne avdeling noe av det mest eiendommelige man kan tenke sig. Vi kom« mer inn i en stor hall, opfyllt med to rader kolossale kar, omtrent slike som man kan tenke sig Dyre Vå’s troli brygget øl i, og — bortsett fra målestokken, heller ikke ulik de gammeldagse, landsens bryggerkar. Men disse inneholder flere millioner liter! I disse karrene skummes jernopløsningene vekk ved sinnrige anordnin* ger, og når vi kommer til det siste i rekken, ser vi resul» tatet.