Store Norske Ingeniørarbejder

Hvis der er noe i det, at naturen er menneskenes lære» mester, så skulde det være nokså oplagt at i Norge fin« nes den beste skole i verden til oplæring av menn, som vil bygge innretninger til å utnytte vannkraften med. Selvfølgelig var kineserne de første, og deres strømhjul, bygget av bambus, gikk sikkert rundt i århundrer før den første nordmann ennu hadde våget sig i kast med opga« ven. Men så var da også den opgave nordmannen var stil? let like overfor ganske anderledes vanskelig og lærerik. Der han bodde på sin ensomme fjellgård var det ikke Kis nas eller det flate Europas brede og dovne strømme han hadde å gjøre med; i slike kunde jo en hvilkensomhelst tosk få et hjul til å daske bedagelig rundt på sin søvnige rundgang, nei det var iltre fjellbekker og elver med foss i foss, farlige å binne an med, fulle av ubendig kraft. Men opgaven var også mere tillokkende. For å få sitt strømhjul til å yde det han trenger, må kineseren bygge det stort og med besvær, men vår stamfar, som første gang greide å telje til en stokk, med få og forholdsvis små skovler, kunde, hvis han gjorde det riktig, med gans ske små dimensjoner opnå så stor kraft han ønsket til å dra sin kvernsten. Her var det ikke størrelsen, men sinnrikheten det kom an på. Ja en skole til kløkt og om* tanke blev for våre forfedre utformningen av kverm kallen, vår første, norske «turbinbygging». Men allikevel skulde det vare lenge før Norge blev med blandt de ledende i utviklingen på vannkraftmaski?