Store Norske Ingeniørarbejder

26 Store norske ingeniørarbeider og deres eiendommeligheter, de er alle nu ute av sagaen. Derimot skal vi forsøke å gjøre oss klar over hvad det egentlig er man forsøker å opnå med en hvilkensoms helst turbin. Kunsten for den gamle kvernkalh eller vannhjulbygger var vesentlig den å få kallen «sterk» nok; energibehovet var i gamle dager så lite og den disponible vannkraft så overflødig stor, at det, som nu er hovedsaken, den økonomiske utnyttelse, overhedet ingen rolle spilte. Turbinkonstruktøren derimot, søker, ved videnskapelig å bygge på lovene for vannets strøm« ninger, å komme frem til ledeapparater og skovlhjul, som er dannet på en slik måte, at de best mulig utnytter fallets energi, får den størst mulige «virkningsgrad». Saken kan gripes an på utallige måter, og der har vært forsøkt en hel del forskjellige hovedanordninger. I tis dens løp har dog utviklingen ført med sig at der har dannet sig to store hovedgrupper av turbiner, lavtrykks« turbiner ved lave fall og forholdsvis stor vannmasse, og høitrykksturbiner ved høie fall og forholdsvis liten vannmasse. På høitrykksturbinenes område er den fra Amerika stammende Peltorvturbin blitt helt enerådende. Ved denne, som brukes for høiere fall, føres vannet ned til turbinen i et sterkt rør, nederst snevres det inn til en eller flere tuter, som sender ut konsentrerte vannstråler. Selve turbinen består av ett eller flere hjul på samme aksel. Langs rannen av hvert hjul sitter en krans med eiendommelige formede skovler. Fot. XI vil gi et ganske godt inntrykk av dem. Skovlen er tvedelt og består av to lommeformede fordypninger med en knivskarp egg imellem. Strålen fra utstrømningstuten treffer skovlene i retning av tangenten til hjulet, og slik at den deles i to av eggen. Hver halvdel bøier nu av til den motsatte retning, og hjulets omdreiningshastighet må tilpasses slik at hastigheten av skovlene er omtrent den halve av strålens utstrømningshastighet. Vannet vil da falle