Store Norske Ingeniørarbejder

Norske turbiner 27 «dødt» ned, det har avgitt sin energi på Peltonhjulet. Kunsten består da i å forme disse skovlene slik at mest mulig av energien utnyttes, samt å passe riktig til den innskjæringen som må til i toppen av hver skovl, for at strålen kan gå fri når skovlen er kommet ut av det om? råde hvor den skal påvirkes. Desto større fallhøiden er, desto større er også vannhastigheten i strålen, og desto større må hjulet gjøres for å komme ned i det samme antall omdreininger. Når man skal konstruere en turbin til utnyttelse av et lavt fall med store vannmasser, er opgaven en helt annen. Forsøkte man med en anordning som ovenfor beskrevet, vilde det føre til umådelige dimensjoner og ubrukbart lavt omdreiningstall. Ved lave fall gir man derfor vannet en hvirvlende bevegelse i selve tilstrøm? ningskanalen og i et ledeapparat. Denne hvirvlende vannmasse opfanges så i turbinens løpeh julssko vier, på en slik måte at vannet forlater turbinen med megen liten hastighet og uten nogen hvirvlende bevegelse. Her er det også av den største viktighet å forme det rør hvorigjennem vannet forlater turbinen på den hensikts* messigst mulige måte; en stor del av konstruktørens ars beide må legges på sugerøret. Francis=turbinen har en årrekke vært den ledende lavtrykksturbin i alle land, og i denne bok er gitt en utførlig skildring av en slik turbin. (Se kapitlet Mørkfoss*Solbergfoss*anlegget.) For å utnytte lave fall mest mulig økonomisk, har det vært arbeidet ivrig for å skape turbintyper, som under slike forhold kan gi det høiest mulige omdreiningstall, såkalte «hurtigløpere». Den merkeligste blandt disse er den sås kalte Kaplansturbin, som mest er å sammenligne med en skibspropel med vridbare vinger. Denne turbinen har også den egenskap at den arbeider med god økonomi også ved lave belastninger, idet vingene automatisk inn? stiller sig. Her i landet bygges Kaplan?turbiner av Mys rens Verksted. Som forholdene er i Norge, er der dog 5 — Brochmann.