Store Norske Ingeniørarbejder

MÅBØD ALS VEIEN Der eksisterer et stort antall bøker om Norge på det engelske sprog, ja der skal være mellem to og tre tusen av dem. Når man leser disse bøker, for det meste reise? skildringer, biir man avvekslende irritert og varm om hjertet. Ofte er der misforståelser, oftere overfladisk# het, undertiden vrangvilje, meget ofte velvillig benn* dring. De finner mangt at forundre sig over, og menin* gene om land og folk er vidt forskjeilige eftersom for? fatteren er innstillet, det hell han har hatt på sin reise, tidspunktet da han besøkte Norge o. s. v. Men om en ting er dommen merkverdig enstemmig: De norske veier. Det er beundring, ofte meget sterk beundring. Å reise i karjol eller stolkjerre gjennem Norge, sier mange av dem, hører til de største gieder som overho* det finnes i reiseliv. Jernbaner kan være bra nok, damp? båtene i Norge er også meget bra, men intet kan sam* menlignes med å reise landeveien i Norge, med en sprek fjording mellem skjekene. Storartet ingeniørar? beide, sier utlendingene, makeløst godt gjort og ypper? lig vedlikeholdt, godt administrert! Det er ikke fritt for at en nordmann leser det med forundring. På den tiden de fleste av disse bøkene er skrevet, tidsrummet 1860—1913, var der skrik på jern* baner i Norge. Veien var ikke et tarvelig surrogat en gang, jernbaner, mere jernbaner, lød det fra alle di« strikter. Og så kommer utlendingene og finner at våre 7 — Brochmann.