Store Norske Ingeniørarbejder

44 Store norske ingeniørarbeider veier er så fine og godt organisert, at de ikke vet noe bedre å reise på! En av de veier som alltid har vakt mest beundring i Norge er den som går fra Odda i Hardanger til Dalen i Telemark. Før Bergensbanen kom, var der også en enestående trafikk over fjellet og Røldalsgryten. Lange karavaner av stolkjerrer med henrykte turister av alle nasjoner slanget sig nedover Austmannlia eller Håra* brekkene og begeistringen kunde stige til ekstase når turisten i Seljestadjuvet fikk øie på den gamle vei, den som før 1870=årene hadde vært den eneste adkomst til Røldal fra Hardanger. Før bilene kom brukte man en dag fra Odda til Røldal, næste dag drog man avgårde og opover Haukelifjell og kom til Vågsli eller til Hau# keligrend. Først den tredje dag kom man til Dalen. Nu suser man i bilen fra Odda om formiddagen og spi« ser lunch på Breifonn Hotel i Røldal, middag på Hau* kelisæter, kan hende, og aftens i Dalen i Telemark! En ny tid er kommet med bilene, en revo lus jon av våre tilvante begreper om kjøring på landeveien, en revolusjon så dyptgripende og omfattende, at vi enda ikke har formådd å fatte det. Vi hører med en viss fors undring at i Amerika, landet med verdens tetteste og mest utviklede jernbanenett, søker jernbaneselskapene om tillatelse til å nedlegge jernbaner, der har en trafikk som er meget stor efter norske forhold, fordi de ikke greier konkurransen med bilene. Og det er jernbaner som ligger i flatt terreng, billige å bygge, i et land med kuli og vannkraft og elektrisitet i overflod. Nu bygger vi jernbaner i Norge. Vi bygger f. eks. Flåmsbanen, gjennem et terreng så vanskelig og så dyrt at det neppe vilde kunne forsvares økonomisk å bygge bane der, om den hadde en trafikk som Drammensba? nen. Men kanskje Flåmsbanen allikevel kommer til å gjøre sin store nytte, den reiste diskusjon og vakte folk