Store Norske Ingeniørarbejder

Måbødalsveien 45 til forståelse av at vi er kommet til et nytt tidehverv i kommunikasjonene: Veiens renessanse! Høsten 1924 feiret Norges veivæsen et tredobbelt jubileum: Det var 650 år siden Magnus Lagarbøtter i sitt store lowerk samlet og utvidet de ældgamle bestem* melser, som hadde vært om veiene i Norge, 300 år siden at Christian IV lot bygge Norges første kjørevei fra Hokksund til Kongsberg og 100 år siden at Stortinget gav en forbedret veilov. Mange andre merkeår har vei? vesenet hatt, selvsagt, men mon det ikke allikevel nettop i våre dager står ved det største vendepunkt av dem alle? Den internasjonale utvikling tyder på det. Bilens seiersgang er en kjendsgjerning, og det tykke skall av gammeldagshet og fordommer, som har stengt for utviks lingen her hjemme, ser ut til å ville briste, ja revner så det er en lyst å legge merke til det. Når dette er så, må en stor del av æren tilskrives den mann, som har stått i spissen for det norske veivesen i disse betydningsfulle år — veidirektør, ingeniør An« dreas Baalsrud. Med ildnende begeistring har han slått til lyd for og fått sin etat med på nye idéer, som han ofte hentet fra utlandet, men som han alltid har tilpas* set og lempet efter våre hjemlige forhold. Han overtok ganske visst en ypperlig arv i form av et velorganisert veivesen og god veibyggertradisjon, men det nye tidehverv trengte nye menn og nye idéer. Det er Norges veivesens opgave idag å møte de nye tiders krav, og gjøre våre gamle, gode veier motstandsdyktige til å tåle den forøkede belastning av bilene og bygge nye veier, som fra begynnelsen av er beregnet på bil* trafikk. Her gjelder det at vi ikke taper hodet og ka? ster våre nasjonale veibyggertradisjoner vekk som verdiløse, men bygger det nye på det gamle. Og det vi? ser sig at det ikke alene er mulig, men nettop vår mest nasjonale veibygningsmetode, grusveien og stenlags*