Store Norske Ingeniørarbejder

46 Store norske ingeniørarbeider veien med tykt gruslag er den som best løser opgaven når den utføres riktig og med hensyn til det nye kom# munikas j onsmiddel. Det er jo så at ingeniørens arbeide kan føre både til godt og ondt. Ingeniøren er meget ofte et redskap i administrasjonens hender. Det er ingeniører som har konstruert såvel redningsskjøitene som apparatene til utviklingen av de giftige gasarter under krig. Og man behøver ikke gå til slike yderligheter for å finne eks* empier på at teknikken er et tveegget sverd, ofte ført av en blinn hånd. Mange ingeniørarbeider er med rette blitt forbannet, andre både velsignet og forbannet, men neppe noe ingeniørarbeide mottas med større giede hos dem, hvis interesse det berører, enn veianleggene. Som livgivende blodårer strekker de norske veier sig utover vårt forunderlige land, smyger sig langs elvene, slynger sig opover liene, trosser sig frem gjennem fjell og klyver over svimlende juv, men alltid bringende liv og håp der de kommer, friende den fattige fjellbygd ut av klemmen, skapende livsmuligheter, hvor der før var den bitre nød, åpnende vei i alle betydninger av ordet. Sjelden faller det i ingeniørers lodd å gjøre ars beide som bærer rikere frukt . . . Men veier har man bygget til alle tider. Romerne bygget veier, som står den dag i dag, og som ikke er overgått i retning av solid byggemåte. Er det da så at ingeniørkunsten ikke gjør fremskritt på dette område? Hvorfor skal våre veibyggere studere til de er 25 år, når man i gamle dager kunde bygge veier uten noe annet studium enn den praktiske erfaring? Disse og lignende tanker hører man ganske ofte frems satt når det gjelder ingeniørarbeider som veibygging. Til dem er å bemerke at under den romerske veibyggings