Store Norske Ingeniørarbejder

Måbødalsveien 47 glanstid var veibyggerne meget vel utdannede folk, og forfallet i veibygging ikke alene hadde sin grunn i romers rikets politiske sammenbrudd, men også i det alminde« lige forfall i videnskapen. Det vilde ganske visst være affektasjon å påstå at en veiingeniør utøver videnskap i sin daglige gjerning på anlegget, men han må være en mann med solid utdannelse fordi han hvert øieblikk må treffe selvsten dige avgjøreiser uten å røbe usikkerhet. Veibyggingsteknikken har så langt fra å være stilles stående hatt en rivende utvikling de senere år, og selv om de romerske veier kanskje er sterkere enn våre, vilde de, med sin dyre byggemåte, i våre dager være økonomisk uoverkommelige. Kunsten i våre dager er å bygge billig og sterkt nok, en opgave som for veiens vedkommende har et meget stort antall løsninger, som det gjelder å velge i med skjønnsomhet. Og det er en sandhet som alltid bekrefter sig: Kun den solid utdan? nede tør innlate sig på det nye og uprøvede, den som ikke behersker sitt fag helt ut, vil helst holde sig til det tilvante og det han kan fra før. Det vilde derfor ha sett trist ut for norsk veibygging i disse gjennembruddets år, hvis vi ikke kunde gi våre veibyggingsingeniører en videnskapelig og grundig utdannelse. Det som imponerer folk flest ved et veianlegg er gjerne beliggenheten langs svimlende avgrunner i halv* tunneler langs stup o. s. v. Ja, her har vært store van# skeligheter og vist dristig pågåenhet i valg av tracéen, men husk på at fagmannen kan finne like meget å be* undre ved en vei som har en god tracé gjennem et flatt landskap. Begreper som f. eks. «innspente veidekker», et av de moderne slagord i norsk veibygging, er bare en tom lyd for legmannen, men for veiingeniøren betyr det en ny tid. Når veianlegget Vik—Maursett gjennem Måbødalen er blitt valgt for å representere veivesenet i denne lille samling av store norske ingeniørarbeider, så er det