Store Norske Ingeniørarbejder

48 Store norske ingeniørarbejder fordi det viser at der finnes så å si ikke en hindring som veiingeniører ikke forstår å overvinne. Veianlegget er også et ledd i et høist interessant veinett, som er blitt til i de senere år, og som en da ikke er kjent, ja, heller ikke ferdig for den saks skyld. Den vestlandske veibygging er i det hele tatt ganske anderledes «spennende» enn den østlandske. Landet vårt er jo slik laget, at når vi reiser fra øst til vest ar* beider vi oss først op en langstrakt skråning, for på vestsiden hurtig å synke ned på nogen få mil, det siste «hopp» gjerne bare på noen få kilometer. Alle de store veier som fører over fra Østland til Vestland har denne karakter, kun Røldalsveien danner forsåvidt en und« tagelse, som den har et dypt søkk ekstra, ned og op« igjen av Røldals^gryten. På Vestlandet gjelder i høi grad Bjørnsonordet: «I revnerne kun er der vårliv å se.» Fjordene og dalforene kiler sig inn som revner og her er det at folket bor og her er det at veiene kjemper sig frem, både folket og veiene har de samme vanskeligheter å stri mot, vanske? ligheter som begge har vist evner til å overvinne i fel« lesskap. Fotturister på Hardangervidda har i de senere år på vei mellem Haugastøl og Hardanger til sin forundring støtt på en vei, som strekker sig — dels helt ferdig, dels bare stukket ut — over vidda. Hvor den er ferdig, im» ponerer den ved sin usedvanlige bredde, den er overs alt så bred at to automobiler uten vanskelighet kan kjøre forbi hverandre, og ved sin blendende fine mur av hen herligste granitt. Det første er et utslag av den nye tid og det annet er en gunst som vidda skj enker veibyggeren. Han må i reglen bruke det han finner, og på vidda er der füllt op av den delikateste byggings# sten noen ingeniør kan ønske sig. Turisten kan vel fors undret spørre hvad denne brede luksusvei skal være godt for her midt i ødemarken, og vil i reglen bli meget