Store Norske Ingeniørarbejder

50 Store norske ingeniørarbejder Anlegget i Måbødalen. Når man ser på et billede som fot. XXI får man et inntryk av Måbødalens usedvanlige villhet, ja man kan kanskje si at det er den villeste dal som overhodet fin* nes i Norge. Her kommer Vøringsfossen tordnende ned i sitt 165 meter høie fall, her ser man Storegjel, en fjelk kløft som veiingeniørene koldblodig har utnyttet til å få utviklet slyngtracéen. På fot. XVIII kan veien sees på to steder. Mellem disse er der en avstand i luft* linje på ca. 900 m. og en høideforskjell på 200 m. Dette vil gi et inntrykk av at det var ikke så liketil å komme sig op med veien når man ikke måtte bruke sterkere stigningsforhold enn 1:12. For å få et inntrykk av hvorledes det lykkes å få slyn? get veien opover disse tilsynelatende aldeles ufremkom# melige steder, bør man studere kartskissen på side 51. På den øverste del av figuren ser man til venstre veien arbeide sig op over langs kanten av Storegjel og komme over den andre siden og bukte sig inn langs fjellsiden til den første slyng. Herfra går den tilbake, følgende den nedenfor liggende tracé næsten parallelt. I det vi er kommet næsten helt inn over der hvor vi gikk over Storegjel, bør vi kaste et blikk tilbake og se hvad som nu er vundet. Vi ser det best ved å betragte den neder* ste del av figuren, tverrprofilet. Ved 0 ser vi veien i snitt før vi er kommet over gjelet, mellem 40 og 50 ser vi der står et nytt veitverrsnitt, merket b. b finner vi igjen på kartet ovenfor på en punktert linje tvers over slyn« gene. Vi ser at vi er kommet over gjelet, men har ikke vunnet meget i høide. Men idet slynget føres tilbake stiger vi hurtig op langs fjellsiden og ved c ser vi at vi er kommet op i 545 meter over havet, mens vi begynte på 480 m. Nu må vi gjennem en 40 m. lang tunnel og kommer like efter inn i kroken på annet slyng. Hvor loddrett