Store Norske Ingeniørarbejder

52 Store norske ingeniørarbeider i norsk veibygging. Her fører en styrtning praktisk talt loddret ned til elven som fosser 250 m. nedenfor! Nu får vi også se Vøringfossen i hele sin majestæt, og ikke lenge efter krysser vi Bjoreia ved Vøringfoss bro. Spenningen er forbi, resten av veien er forholds? vis tam. Men hvilket ingeniørarbeide er ikke denne opstig« ning vi nu har foretatt! Ved den dristige utnyttelse av Storegjel og fjellveggen på den andre siden har man opnådd å få bare fire slyng og med en kurveradius som ikke er så avskrekkende som den man har gått til mange andre steder, hvor forholdene ikke på langt nær har vært så vanskelige. . Fot. XX viser hvor begrenset det område er som inge* niørene hadde til sin radighet, og hvor glimrende dette område er utnyttet. I et så bratt terreng som dette, er man nødt til å bygge de øverste partier av veien først og så arbeide sig nedover, derfor er det også at man måtte la veien gå i tunnel nedenfor slyng 2. Man fryk« tet nemlig for at den ferdige vei ovenfor vilde rase ut, hvis man la den i åpen skjæring eller halvtunnel. På kartet ser man også den gamle stien, som sikkert enkelte av leserne vil erindre fra fotturer til Vøringsfossen. Den gamle sti kan ikke lenger brukes, da den er aldeles ødelagt av fjellmassene, som raste ut under veianlegget. De masser som blev sprengt løs og styrtet utfor, ramlet ikke bare ned helt til bunnen av kløften, men satte også fart i den gamle uren som stien gikk igjennem. Innslagene til den 70 m. lange tunnel i fjellveggen over den gamle sti hører til anleggets vanskeligste og dyreste partier. Særlig innslaget på øvre side var av den art at selv den arbeidsstokken man hadde her, som ikke var redd noen verdens ting, ikke følte sig høie i