Store Norske Ingeniørarbejder

Måbødalsveien 53 hatten. Fjellet henger nemlig ikke så lite utover, så det var meget vanskelig å komme til med renskningsarbei? der. Når man ellers skal for eta slike arbeider er det almindelig at arbeideren går ned i taug fra fjellet oven# for, men denne metode var her ikke anvendbar, fordi han da vilde henge å sveve fritt i luften, uten å komme inn til fjellet i det hele tatt! Bruken av stiger har også sin begrensning, en begrensning som her var langt overskredet. For å sikre arbeiderne mot ras under anlegget er det almindelig å foreta såkaldt fjellrenskning, d. v. s. sprenge løs slike partier av fjellet som man frykter vil falle ned allikevel. Men ingeniør Thor Olsen, som hadde ledelsen av anlegget, anså forholdene her så pro» blematiske at han ikke vilde gå til fjellrenskning, det vilde bare gjøre ondt værre. Innslaget blev altså angre* pet som det var, men, det blev ikke meget av nattesøv? nen hverken for ham eller opsynsmannen, før folkene var kommet så langt at de hadde tak over hodet i tun# nelen, beskyttelse mot den nedfallende sten. Det viser sig nemlig at den største fare ved slike anlegg ikke er den at arbeiderne kan falle ned, men sten som kommer ramlende ned ovenfra. Der hendte heldigvis ikke en eneste ulykke på hele dette vanskelige anlegg, hvilket viser hvor dyktige, fjellvante og modige disse folk var. En arbeider falt riktignok utover på et meget stygt sted, og havnet i uren nedenunder, men han tapte ikke besinnelsen, ut* nyttet tvertimot hver eneste chance han hadde til å avverge støtene og komme pent ned. Da noen gikk ned for å se efter ham, kom han rolig ruslende imot dem. Ikke lenge efter var han på arbeide igjen. En annen gang hendte det at der, dagen efter at folkene hadde avsluttet sitt arbeide, gikk et stygt stenskred på vedkommende sted. Når anlegget tross alt blev fuliført uten et ulykkes#