Store Norske Ingeniørarbejder

58 Store norske ingeniørarbeider del av gjennemsnittet i vintertiden. Skulde man bygge en kraftstasjon for en slik uregulert elv, måtte man da enten bygge den av meget beskjedne dimensjoner, slik at den energimengde den kunne levere året rundt var liten, eller så måtte man gå til et stort og dyrt anlegg, som bare kunde tas i füllt i bruk en kort del av året. Man behøver ikke ha stor innsikt for å forstå at begge dele er i høieste grad uøkonomisk. I det første tilfelle kaster man vekk de rike muligheter til større energis leveranse, i det annet tilfelle lar man store og kostbare maskiner stå til unytte mesteparten av året, og kan vel heller ikke gjøre regning på å avsette den store energi? mengde nettop på den varmeste tid av året. Jeg kommer med disse temmelig selvfølgelige betragt« ninger som en innledning til et kapitel om Tunhøvdf dammen, for på forhånd å bibringe leseren en forstås else av hvor umålelig viktige disse reguleringsanlegg er, hvor berettiget det er å ofre penger på dem. Ellers frykter jeg for at man kunde synes at det her rulles med millioner uten at man opnår tilsvarende fordeler. Man bruker masser av penger for å kunne opnå å heve et fjellvanns vannstand med 23 meter, setter værdifull jord under vann og ødelegger fisket. Det er da sundt å tenke på at disse 23 meters reguleringshøide i Tunhøvd* fjorden muliggjør at Norge får utnyttet en av de stør* ste kraftkilder i Europa, mens uten denne regulering vilde enhver utbygning av de 454 meter høie Norefall være næsten totalt bortkastet. Det er mulig at Tunhøvddammen ikke er utført efter de allermest moderne prinsipper — der strides i inge» niørkredser om den damtypen som er anvendt er den heldigste, men med denne innrømmelse kan man iallfall si om Tunhøvddammen at den er den største dam i Norge, har budt ingeniørene store vanskeligheter, vans skeligheter som er blitt overvunnet med utfoldelsen av kraft og utholdenhet, og at den innen sin type sikkert