Store Norske Ingeniørarbejder

60 Store norske ingeniørarbeider av moréne. Det var ved denne undersøkelse man fikk den første sensasjon — man fant ikke fjell! Ved ethvert større anlegg vil der komme overraskel? ser, både slike som kan få ingeniøren til å banne og ønske at han aldrig hadde valgt denne leveveien, men også slike som kan tas mere humoristisk. En viss tysk filosof hevder at naturen er ondskapsfull, og at det er ifølge denne lov at et smørbrød alltid faller med smørs siden ned. I motsetning til dette hevder en gammel erfaren opsynsmann ved Noreanlegget at naturen er humoristisk, og der er de ingeniører som er tilbøielig til å gi ham rett! Like før anlegget av dammen skulde besluttes av Stortinget stod man nu like overfor den betenkelige ting at man ikke fant noe å bygge på! En trang sjakt blev møisommelig drevet ned i morénen i 26 m. dybde, et arbeide som var forbundet med stor risiko og bety? delige vanskeligheter, da man deroppe i fjellet på den tiden bare hadde primitive hjelpemidler. Vedkom? mende ingeniør måtte selv ned i sjakten for å få arbei* det utført — men fjell fant han ikke. Dette var et slag og man måtte overveie hvad man skulde gripe til. Resultatet var at man besluttet å legge Tunhøvddammen ca. 700 meter lenger nede i elven, for der var der tydeligvis solid fjell å bygge på. Riktignok måtte man da til gjengjeld ha en dobbelt så høi dam, for elven falt hurtig nedover fra utløpet. Der var dog intet valg. Skal en dam holde må den første betingelse være at den bygges på sikker fjellgrunn, hvilket i an? leggsjargongen uttrykkes: «På gamle Norge.» Brofoss hette det nye damsted, og Vassdragsdirek? tøren fremla en ny plan for bygningen i 1914, som blev vedtatt av Stortinget i juni. Så kom verdenskrigen, og som rimelig var stoppet det utviklingen inntil videre. Der blev dog anlagt et sagbruk og høvleri og gått i gang med utbedring av transportveien gjennem Rukkedalen.