Store Norske Ingeniørarbejder

64 Store norske ingeniørarbeider I januar 1915 besluttet så Stortinget at selve anlegget skulde påbegynnes, men først i 1917 bestemte det sig til den reguleringshøide som dammen blev utført til, nem? lig 23 m. Tunhøvdfjorden bestod før reguleringen av tre for? skjellige vann, adskilt ved stryk. Det var Storfjord ovenfor Bustrøm, Tonnevikfjord mellem Bustrøm og Gravikstrøm og Øigardsfjord mellem Gravikstrøm og utløpet i Øygardsoset. For å kunne tappe alle tre bas* senger til laveste vannstand måtte man grave kanaler mellem dem i en samlet lengde av omtrent en kilometer. Før vi går videre kan det ha sin interesse å se litt på en dams opgave — i sin almindelighet. Det man til« streber med en dam er å få en vannbeholdning så stor at man ved hjelp av den kan utj evne flom og lav vanns stand. Er reguleringsbassenget meget stort kan man opnå det ved å tappe det eller demme det op til en vannstand som ligger lite fra den normale. Tenker vi oss f. eks. at man kan heve eller senke vannstanden i et vann, som er 100 kvadratkilometer stort, 1 meter, så opnår man å ha en disponibelt reguleringsvannmengde av ca. 100 X 1000 X 1000 X 1 = 100 millioner kubikks meter vann. Men hadde vannet bare hatt det halve flate* innhold, 50 kvadratkilometer, måtte man demme det op eller kunne senke det 2 m. for å få den samme regn* leringsvannmengde. Men her kommer også en annen ting til: Et vann har jo aldri loddrette sider. Følgen er at man vinner mere ved å demme op enn å tappe, idet et langgrunt vann ved å senkes en meter kan miste en meget stor del av sitt flateinnhold. En dams styrke er enn videre kun avhengig av vann« høiden, ikke av vannets flateinnhold. En dam på fem meters høide må bygges like sterk enten den skal holde inne en sjø på 100 eller 1 kvadratkilometer. Det eneste kan være, at ved meget store sjøer må man ta hensyn til bølgeslaget, som man kan se bort fra ved små.