Store Norske Ingeniørarbejder

Tunhøvddammen 65 Ved Tunhøvddammen vant man meget mere inn ved de siste metrene enn ved de første, og ved å gå til en høide mellem nederste uttapningsvannstand til høieste på 23 meter, opnådde man å få et reservoir på 360 mils lioner kubikkmeter, hvilket setter en istand til å holde en jevn vannføring til Noreturbinene på 19,2 kubikk* meter i sekundet, men til gjengjeld fordrer de siste metrene i høiden av dammen at den må utføres for? holdsvis meget sterkere enn det ellers hadde været nød« ven dig og gjør dessuten at mere og mere dyrket mark og skog ødelegges. Både utgifter og inntekter, kan man si, stiger meget hurtig til slutt, og det er klart at man derfor må passe på at man ikke demmer op til en høiere reguleringsvannstand enn den som er nødvendig. Har man stort nok basseng til å kunne gjøre vannstanden jevn hele året rundt, uten å slippe ut noe i flom tiden, har man opnådd alt som kan opnås, og videre opdem# ning vilde være helt bortkastet. Det blev besluttet at Tunhøvddammen skulde bygges som gravitasjonsdam av betong, det siste av den grunn at der ikke var gode stenbrudd i nærheten. Hadde dam« men vært bygget 10 år senere, er det nok mulig at man hadde valgt en annen type enn gravitasjonsdam, men derom tvistes som sagt de lærde. Men da vi bør vite hvad en gravitasjonsdam egentlig er, og samtidig lære hvad som utmerker de andre damtyper, skal vi gjøre et litet tankeseksperiment. Vi tenker oss at vi har en kasse med bunn, og tre si? der. Den siste mangler, men vi vil sette noe der som kan gjøre at kassen kan holde vann. Vi kan da legge en tung kloss på bunnen av kassen ved den manglende veggen, så tung og bred at om vi fyller kassen med vann, så vil den ikke hverken skyves ut eller velte, men holde vannet tilbake ved hjelp av sin vekt og sin sta* bilitet. En slik kloss vilde da svare til en gravitasjons* dam. Den er bred nede for å stå støtt så den ikke vel*