Kortfattet Veiledning i Bygningsvæsen paa Landet

Forfatter: G. Tandberg

År: 1920

Forlag: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard).

Sted: Kristiania

Udgave: 5. Utgave

Sider: 206

UDK: 7286 st.f.

Omarbejdet af Ivar Næss.

Søgning i bogen

Den bedste måde at søge i bogen er ved at downloade PDF'en og søge i den.

Derved får du fremhævet ordene visuelt direkte på billedet af siden.

Download PDF

Digitaliseret bog

Bogens tekst er maskinlæst, så der kan være en del fejl og mangler.

Side af 216 Forrige Næste
174 og hakkelseskjæring, kan det av denne grund være nødvendig at ha et særeget maskinhus, selv om eiendommens kornavling ikke er saa stor; videre medfører det den fordel, at om man anvender træ- hjul som kraftmaskine, saa beskyttes og bevares dette bedre Brakes derimot de støpte malm- hestevandringer med ledstænger av jern, kommer ikke dette hensyn synderlig i betragtning. Maskin- husets beliggenhet er, som oftest, enten ret under og tilside for Ireskelaaven, og i ethvert fald bør det være denne saa nær som mulig. Ved størrelsen er kun at iagtta, at hestenes trækstænger biir til- strækkelig lange; mindre end 3,2 ni. bør ikke hver stang være, og fra enden av en saadan og hen til væggen maa mindst være 0,6 ni., saa husets mindste tversnit biir 7,6 m., men mere passende er en bredde av 9—9,5 in. Jo længere trækstængerne er, og jo rettere altsaa hestenes baner, jo bedre nyttiggiøres hestekraften. Maskinhusets gulv er et godt gruset jordgulv, og navnlig maa man sørge for, at kjøre- banen biir fast og tør. En indvendig høide av 3—3,5 in. vil være passende, og i husets panelvæg anbringes om mulig vinduer paa to forskjellige vægger, for at faa tilstrækkelig av jevnt fordelt lys ind. Portene ind til huset gjøres rummelige, forat det kan benyttes til opbevaring av andre større gjenstande, naar det ikke brukes til trcskning eller hakkelseskjæring. Da grundflatcn altsaa maa være temmelig stor, biir takbjelkerne lange, og lægges nogen større belastning paa loftet over, kan dette svigte; for at undgaa dette, lægges en drager under dem, hvilken holdes oppe ved spænd anbragt i rummet over; ti at la drageren hvile paa stolpen i kjøre- rummet er ikke heldig, da en sterkere friktion derved fremkaldes. Hakkelsehusene. Med et fremadskridende jordbruk følger ogsaa en fuldstændigere og omhyggeligere behandling av foret, og i denne henseende spiller halmen en stor rolle. Den har været meget anvendt til strøelse, men efterhvert som kraftfor biir mere brukt, følger ogsaa en omhyggeligere behandling av halmen, og dette sker navnlig i retning av, at den skjæres til hakkelse, for sammen med kraftfor at nyttiggjøres^ som føde. Et lilet hakelserum i staldens og fjøsets nærhet vil derfor være nødvendig i en litt større og hensigtsmæssig indredet uthusbygning. Helst lægges disse rum saaledes, at de ikke biir liggende for langt væk fra det sted, hvor hakkelseskjæringen foregaar, hvilket i almindelighet er paa treskelaaven; ligger denne i 2den etage, kan hakkelsen da ned- styrtes ovenfra, hvorved den pakker sig bedre, og hvorved rummet bedst kan bli fyldt. Til skaaren hakkelse vil trænges omtrent 14 m.3 pr. ton, naar den er fyldt i huset til 2,5 m. høide. Det er ingen nødveridighet, at hakkelserummet støter umiddelbart til fjøs og stald; tvertom er det godt, at der er en smal gang eller lignende imellem, saa den fugtige luft hindres fra at trænge ind og fremkalde mug- ning eller anden skade. I mangel av nogen anden piards kan ogsaa hakkelserummet ligge midt inde i huset, ti noget lys trænges egentlig ikke her. Kun i nødsfald lar man væggene være av sten, da saa- danne biir fugtige, og hakkelsen holder sig derfor mindre godt her. Man passer altid paa at la dørene slaa ut av rummet, da de ellers ikke lar sig aapne, naar dette biir fyldt. Man kan ogsaa anbringe hakkelse oppe paa loftene, over fjøs og stald, og herfra kan den da tages ned i lyreformede kasser til hakkelsekasserne ret under. Gjødselrum. Neppe nogen del av landmandens bedrift har til den grad været overset som gjødselens opbevaring, og som følge herav finder vi ogsaa, at den i mange og store landsdele er tildelt en høist stedmoderlig behandling; man vet endnu paa liere steder at for- tælle om den tid, da man bygget sine fjøs like ind til en bæk, forat denne kunde føre gjødselen med sig til sjøen, saa man slap at være yderligere ulei- liget med den. Som et motstykke hertil kan det jo ogsaa anføres, at gjødseldyngen i den senere tid har faat navn av «landmandens guldgrube», hvilket tyder paa, at man har faat øinene op for dens virkelige værd, men endnu ser man desværre saa sjelden, at dens behandling i praksis svarer til dette navn. Den naturlige gjødsel er ikke nogen handels- vare; den omsættes ikke i kontanter, som de øvrige landmandsprodukter, men allikevel er den bæreren av hele jordbruksbedriften, idet det er gjennem den, at jorden henter ny kraft. Et blik ind paa gjødselpladsen vil som oftest være tilstrækkelig for det kyndige øie, til at danne sig en begrundet mening om det standpunkt, hvorpaa den hele gaards- drift befinder sig. Med en lav takst og en mere eller mindre rik foring for øie, kan man vistnok anslaa gjødselproduktionen av en ko eller hest til i gjennemsnit 50—80 kr. for aaret, og med disse tal anvendt paa den hele besætning vil man finde, at der neppe kan gjøres for meget for en omhygge-