Norges Malerkunst I Middelalderen
Forfatter: Harry Fett
År: 1917
Forlag: Alb. Cammermeyers Forlag
Sted: Kristiania
Sider: 256
UDK: st.f. 75(48) Fett
Søgning i bogen
Den bedste måde at søge i bogen er ved at downloade PDF'en og søge i den.
Derved får du fremhævet ordene visuelt direkte på billedet af siden.
Digitaliseret bog
Bogens tekst er maskinlæst, så der kan være en del fejl og mangler.
V
r*wS* ^i^-i^
Vi.
Univ. Oldsakssaml., Kr.a.
Antemensale fra Ulnes kirke i Valdres.
i vor middelalderske kunst. At der bak ham staar sterkere kræfter end denne ene tavle
skulde tyde paa, viser talrige av tegnebokens skitser. Sittende apostler i rike gevanter,
helgener, Maria#fremstillinger, den fyldige, rike Michaels#fremstilling og dekorative ar#
beider gjengir hans stil. Selv om han kunstnerisk staar tilbake for de tidligere omtalte
store Bergensmestre — blass som han ofte er i farven og manierert i linjen — saa var
ingen av vore kunstnere i virkeligheten saa nær den «store stil» som han, han er over
tærskelen ind i den nye tid. Linje, plastik og kolorisme, Østland og Vestland har denne
mester søkt at arbeide sammen. Han er en formalist av rang, en sammensmelter og
utvikler av stilen, samtidig som vi nok maa indrømme, at hans svulmende formsprog
ikke er synderlig fyldt av aand.
Overordentlig lærerikt er at stille mot hverandre Ulnes# og Samnangermestrene,
som hver for sig betegner sin skoles sidste fase. Samnangermesteren optar Osloskolens
linje og polykrome farve og søker gjennem en egen strekimpressionisme at faa frem
koloristisk virkning. Et brudd og et forsøk til fornyelse inden Bergensskolen. Gjen#
nem Ulnesmesteren søker ogsaa Osloskolen fornyelse. Her optages den bergenske
kolorisme, men den tvinges tilbake til en blass freskofarve. Derved faar de faste kon#
turlinjer, Osloskolens gamle særpræg, en magt og styrke som skulde bane vei for en
ny monumentalitet. I begge skoler møtes motsætningerne, og de skaper hver for sig
noget nyt. De er begge typiske repræsensanter for en stor slegts litt svake sønner, de
eier følelse av forpligtelse, men mangler evnen til at indfri den.
Det er en stor svakhet ved bedømmelsen av Haakon V’s Oslomaleri, at vi ikke
som i Bergen har kunstnerisk førsterangs arbeide at bygge paa. Det er som vi her
stadig blot ser gjenskinnet av stor kunst, ikke selve lyskilden. Eiendommelig i mange
retninger er Øietavlen med sin blanding av keitet, litt provinsiel opfatning og et intenst
kunstnerisk arbeide med specielle problemer. Heller ikke han tør man anta er det
konservative Oslos hovedmester. Der har vistnok i denne stil arbeidet andre mere
189