ForsideBøgerNorges Malerkunst I Middelalderen

Norges Malerkunst I Middelalderen

Forfatter: Harry Fett

År: 1917

Forlag: Alb. Cammermeyers Forlag

Sted: Kristiania

Sider: 256

UDK: st.f. 75(48) Fett

Søgning i bogen

Den bedste måde at søge i bogen er ved at downloade PDF'en og søge i den.

Derved får du fremhævet ordene visuelt direkte på billedet af siden.

Download PDF

Digitaliseret bog

Bogens tekst er maskinlæst, så der kan være en del fejl og mangler.

Side af 292 Forrige Næste
V r*wS* ^i^-i^ Vi. Univ. Oldsakssaml., Kr.a. Antemensale fra Ulnes kirke i Valdres. i vor middelalderske kunst. At der bak ham staar sterkere kræfter end denne ene tavle skulde tyde paa, viser talrige av tegnebokens skitser. Sittende apostler i rike gevanter, helgener, Maria#fremstillinger, den fyldige, rike Michaels#fremstilling og dekorative ar# beider gjengir hans stil. Selv om han kunstnerisk staar tilbake for de tidligere omtalte store Bergensmestre — blass som han ofte er i farven og manierert i linjen — saa var ingen av vore kunstnere i virkeligheten saa nær den «store stil» som han, han er over tærskelen ind i den nye tid. Linje, plastik og kolorisme, Østland og Vestland har denne mester søkt at arbeide sammen. Han er en formalist av rang, en sammensmelter og utvikler av stilen, samtidig som vi nok maa indrømme, at hans svulmende formsprog ikke er synderlig fyldt av aand. Overordentlig lærerikt er at stille mot hverandre Ulnes# og Samnangermestrene, som hver for sig betegner sin skoles sidste fase. Samnangermesteren optar Osloskolens linje og polykrome farve og søker gjennem en egen strekimpressionisme at faa frem koloristisk virkning. Et brudd og et forsøk til fornyelse inden Bergensskolen. Gjen# nem Ulnesmesteren søker ogsaa Osloskolen fornyelse. Her optages den bergenske kolorisme, men den tvinges tilbake til en blass freskofarve. Derved faar de faste kon# turlinjer, Osloskolens gamle særpræg, en magt og styrke som skulde bane vei for en ny monumentalitet. I begge skoler møtes motsætningerne, og de skaper hver for sig noget nyt. De er begge typiske repræsensanter for en stor slegts litt svake sønner, de eier følelse av forpligtelse, men mangler evnen til at indfri den. Det er en stor svakhet ved bedømmelsen av Haakon V’s Oslomaleri, at vi ikke som i Bergen har kunstnerisk førsterangs arbeide at bygge paa. Det er som vi her stadig blot ser gjenskinnet av stor kunst, ikke selve lyskilden. Eiendommelig i mange retninger er Øietavlen med sin blanding av keitet, litt provinsiel opfatning og et intenst kunstnerisk arbeide med specielle problemer. Heller ikke han tør man anta er det konservative Oslos hovedmester. Der har vistnok i denne stil arbeidet andre mere 189