ForsideBøgerJernets Og Metallegeringe…i : En lære- og haandbog

Jernets Og Metallegeringernes Teknologi
En lære- og haandbog

Forfatter: L. J. Larssen

År: 1915

Forlag: Brødrende Dyrings Boktrykkeri

Sted: Porsgrund

Udgave: 2

Sider: 288

UDK: 669.1

Med 454 figurer i teksten og flere tabeller

Søgning i bogen

Den bedste måde at søge i bogen er ved at downloade PDF'en og søge i den.

Derved får du fremhævet ordene visuelt direkte på billedet af siden.

Download PDF

Digitaliseret bog

Bogens tekst er maskinlæst, så der kan være en del fejl og mangler.

Side af 310 Forrige Næste
40 beroksyder ved tilførsel av kulstof. Det raffinerte kobber støpes til blokker, hvorpaa fig. 40 gir eksempler, i støpejernsformer Blokkekobberet er ikke kemisk rent, men indeholder bl. a. jern, kobberoksydul, bly, svovel, arsen, antimon o. s v. Rent kobber faar man ved kobberets utvinding ved elektricitet; det paa denne maate utvundne kobber er dog dyrere end det vanlige blokkekobber. Kobber har en rødlig farve og en egenvegt av 8,8 til 9,0: støpt kobber, egenvegt 8,8, valset eller hamret kobber 8,9 til 9,0, kobbertraad 8,8 til 9,0. Kobberet smelter ved en temperatur av 1084° C °8 trækker sig under avkjøling sterkt sammen. Paa grund av den sterke sammentrækning vil der gjerne dannes huller i massen, og under stopningen maa der tages særegne forholdsregler herimot. Kobber er et meget seigt og strækbart metal og forholdsvis bløtt. I fugtig luft overtrækkes det med et tyndt lag av kulsort kobber (irr, patina) Kobber biir haardt hvis det glødes og avkjøles langsomt; derimot biir det bløtt naar det efter glødning avkjøles raskt, f. eks. ved at dyppes i vand. De fleste kobberforbindelser er giftige; derfor brukes forbindelser av kobber under navn av k o b b e r s t o f til bundmaling for skibe. I forgiftningstilfælder, hvor man vet at en kobberforbindelse er aarsak til sykdommen, lar man patienten faa raa eggehvitte og derefter et brækmiddel. § 21. Tin (Stannum, Sn). 1 naturen forekommer tin kun i for- bindelse med andre stoffer. Størsteparten finder man som tinsten (Sn O2); ellers forekommer det i smaa mængder i forbindelse med kobber, svovel og jern som t i n k i s. Tinnet utvindes av tinsten ved at malmen først rostes saa en væsentlig del av det tilstedeværende svovel og arsen gaar bort; efter röstningen utvaskes produktet, saa de lettere forurensninger kan skilles fra den tungere tinsten, som smeltes sammen med et slaggdannende tilslag i skjaktovne. Det saaledes erholdte tin indeholder altid jern, bly, kobber, antimon samt arsen og omsmeltes i flammeovne. Det reneste tin smelter først og kaldes k o r n t i n. Ved gjentaget omsmelt- ning renses tinnet mere og mere; det støpes derpaa i blokker og kal- des blokketin. Stangtin er ogsaa en kjendt handelsvare. Det bedste tin kommer fra Ostindien under navn av B a n k a t i n, fig. 41, (eller Malakkatin) efter øen Banka i nærheten av Malakka. Fig. 42