Store Norske Ingeniørarbejder

Den norske aluminium 125 nu påvei over Atlanteren på en norsk 6 000 tonner, som hette «Fram». Det var i den værste U*båtkrigs dager og hver dag lestes i avisene om tyske senkninger av norske fartøier i nøitral fart. Blev «Fram» senket kunde man ikke si noe bestemt om når Høyangfallene kunde bli utbygget, forholdene var jo så usikre at det var umu« lig å bygge på leveringstider. Men spenningen utløstes en dag da «Fram» la til ved kaien i Høyanger og fra sitt rummelige indre skaffet tilveie alle de dyrebare saker. Det lykkedes virkelig å gjøre anleggene i Høyanger ferdig til å begynne produksjonen av aluminium ut på høsten 1917. Vi har tidligere fortalt om grannene til at denne glimrende tekniske bedrift ikke fikk den beløn? ning den fortjente. Internasjonale forviklinger kan in# gen ingeniør rå for, selv om han er aldri så god til å overvinne naturens hindringer. Vi har også fortalt at selskapets ledelse, så langt fra å tape motet, i en fart organiserte tilvirkningen av karbid og jern, og virkelig fikk dette til å gå. Men så kom freden og endelig — i 1920 — kunde man begynne med det som hadde vært fabrikkenes hensikt og mening. Nu gjaldt det å ta det forsømte igjen med en desto mere intens produksjon, Høyangfallene var dog hittil bare delvis utbygget, idet det som var ferdig var Øreanlegget, vassdraget fra vest, mens selskapets kons ses joner omfattet langt mere, og man begynte nu å gjøre forberedelser til også å fuliføre den påbegynte utbyggs ing av Jetlandselvens vassdrag i nord for Høyanger? dalen. Fordelingsbassenget, den sjakt i fjellet hvorfra trykk# røret fører ned til kraftstasjonen, lå ved Øreanlegget i