Store Norske Ingeniørarbejder

126 Store norske ingeniørarbeider en høide av 572 meter over havet, og takket være de re* guleringsarbeider som her var foretatt, hadde man en jevn minimal vannføring av 2,1 kubikkmeter hele året rundt. Dette anlegg kunde derfor yde 13 200 heste« krefter. Fallet som skulde utnyttes ved Jetlandsanlegget, var enda høiere. Fordelingsbassenget lå her 727 meter over havet, og da kraftstasjonen ligger 4 m. over havet, biir det en fallhøide på 721 meter. Næst efter Bjølvoanleg« get i Hardanger, hvor den utnyttede fallhøide er 860 meter, er dette Norges høieste utbyggede fall. Det å bygge ut vanfall med forholdsvis liten vannmengde og stor fallhøide krever en ganske bestemt teknikk, som nærmere påvist annet sted i denne bok. Det biir ikke som ved Solbergfossanlegget å tøile de store vann* masser, — men det biir å klare de meget høie trykk, og det stupbratte terreng vanskeliggjør montasjen av rør og rørfester. For å opnå en fullstendig regulering av vannet fra Jet« landselvens nedslagsdistrikt, trengtes et reguleringsbas* seng på 28 millioner kubikkmeter, og derved kunde man sikre sig en jevn, minimal vannføring på 1,8 kubikkmes ter vann pr. sekund hele året rundt. For å opnå dette var det bekvemmest å bruke de to fjellvann Øvre og Nedre Breidalsvatn som bassenger. Øvre Breidalsvatn skulde forbindes med det nedre ved en tunnel, slik at vannspeilet kunde senkes 24 meter, og der skulde byg« ges en dam ved utløpet, hvorved vannspeilet under flom kunde heves 5 meter. Dette gav tilsammen et vannmagasin på 20 millioner kubikkmeter. Ved en tunnel fra bunnen av Nedre Breidalsvatn skulde dette kunne senkes 14,5 meter, hvilket svarte til et reser? voar på 8 millioner kubikkmeter, og dermed hadde man det nødvendige magasin for den minimale vanns føring. Men for å kunne utnytte flom til større yde!« ser ved kraftstasjonen, blev der attpå planlagt en dam,