Store Norske Ingeniørarbejder

Den norske aluminium 127 som kunde heve Nedre Breidalsvatns vannspeil 11^ meter, hvorved man innvant enda 9 millioner kubikks meter. Slikt regulert skulde Jetlandsanleggget innbringe omtrent det samme antall hestekrefter som Øreanleg« get, d. v. s. hele Høyangsfabrikkens produksjonsevne vilde fordobles. Det må ikke glemmes at når vi fra Høyangfallene nøier oss med å beskrive noen detaljer fra Jetlandsan* legget, så er det fordi plassen forbyr oss å gå inn på det hele. Og da Jetlandsanlegget er typisk for høitrykks# anlegg, kan det passe bra. Vi skal da først se litt på reguleringsarbeiderne ved Øvre og Nedre Breidalsvatn. Arbeidet med dammene som skulde til for å heve vann« speilet efter planen, var, tross den store høide over has vet, forholdsvis greit, og da der annetsteds i denne bok er skildret byggingen av en stor dam høit tilfjells, skal vi ikke gå nærmere inn på det her. Billedene gir for? øvrig en god forestilling om slike arbeider. Særlig inter* essant er kanskje fot. XLVII, som viser en dam under stopning i en kuldeperiode. Arbeidet måtte nemlig for? seres, det gikk ikke an å vente til varmen kom i været. Derfor har man over hele damanlegget spendt et slags telt. For å føre vannet fra Nedre Breidalsvatn, sprengtes fra fordelingsbassenget en 2 124 meter lang tunnel med et tverrsnitt av 4 kvadratmeter inn under vannets bunn. Dette arbeide gikk rutinemessig og glatt, men arbeids? stokken var også nu en helt førsteklasses, bare øvede, erfarne anleggsfolk. De var levende interesserte i ar? beidets gang, og mangen en aften satt ingeniøren hos dem i brakka og diskuterte tekniske spørsmål. Der skulde da også ved dette anlegg komme situasjoner hvor der var bruk for voksne mannfolk. Den siste del av en tapningstunnel må jo, ifølge sa? kens natur, bli en meget spennende affære. Man arbei? der sig jo frem gjennem fjell innunder bunnen på et