Store Norske Ingeniørarbejder

128 Store norske ingeniørarbejder vann. Ved nøiaktige målinger, siktninger og oplodnin« ger, kan man naturligvis så noenlunde bringe på det rene hvor langt man kan bore sig frem uten å risikere at laget, som skiller tunnelen fra vannmassene ovenfor, biir for tynt. Til slutt må man nå det punkt da det ikke går an for folkene i tunnelen å komme lenger uten å drukne. Der må alltid sitte en «propp» igjen. Det å fjerne denne proppen uten å få ulemper er kun« sten. Man må naturligvis sprenge den ut, men ladnin* gen må ikke være for svak, for da biir utslaget for dår« lig, hullet for lite. Enda dårligere resultat kan man vente å få ved å bruke for stor ladning, for da kan man risikere og få det omkringliggende fjell til å løsne og fylle op utslaget med store stenblokker. Da man hadde ført tunnellen så langt frem under buns den på Nedre Breidalsvatn at man begynte å nærme sig det punkt hvor utslaget efter planen skulde være, var fjellet her så dårlig at vannet silte ned i tunnelen i store mengder, uten at proppen enda var blitt så liten at man våget sig på å sprenge den ut. Til slutt begynte situasjonen rett og siett å bli livsfarlig, og man måtte nu ta skrittet til den siste sprengning. Vannet rant da så rikelig gjennem proppen at bygge* lederen ikke vilde kommandere noen mann til å gå ned der, men spurte om noen var villig. To kar er, veteraner av rette sorten, meldte sig straks. I dykkerdrakt blev de firet ned sjakten som førte ned til tunnelen et stykke fra vannet. De vasset g jens nem vann som rakk dem til halsen helt ut i enden av tunnellen og plaserte sindig og rolig sprengladningen akkurat der den skulde være, uten å la sig affisere av tanken på hvad som kunde hende dem om den dårlige propp skulde gi efter. De blev halet op i god behold efter et velgjort arbeide, og fra stranden hadde man straks efter den giede å se en mektig sprut stå til værs